Det er ikke ofte Sello Mateso er målløs, men på ASVO (Arbeidssamvirke innen offentlig virksomhet. red. anm.) i Sarpsborg tier han full av beundring. Maetso er leder for ungdomsorganisasjonen til African National Congress i Sharpeville-regionen i Sør-Afrika. Han er også aktiv i Det sørafrikanske kommunistpartiet. Når han besøker Norge er han interessert i velferdsstaten og hvordan vi løser fattigdomsproblematikk her i landet. ASVO er en vernet bedrift som tilbyr jobb til funksjonshemmede. En rekke personer med psykisk utviklingshemming jobber her. – Poenget er å se ressurser og muligheter i stedet for begrensninger, forklarer avdelingsleder Gunnar Aaserød. – Også psykisk utviklingshemmede kan gjøre en god jobb dersom forholdene legges til rette og alle arbeidsoppgaver tilpasses hver enkelt.
Overskudd
Det klarer man utmerket godt på ASVO i Sarpsborg. Så godt at bedriften gikk med et overskudd på to millioner i 2005. ASVO kommer som en del av HVPU-reformen (reform for psykisk utviklingshemmede. red.anm.) som hadde som målsetting å tilbakeføre psykisk utviklingshemmede til sine lokalsamfunn og ut av institusjonene. På ASVO får arbeidstakerne et miljø, de får venner og utfordringer, og de føler at de gir noe igjen for trygden de får. Faktisk er mange av dem så effektive at de hver måned får utbetalt en ekstra bonus på 2.000 kroner.
– Dette skaper bedre livskvalitet hos arbeidstakerne våre, sier Aaserød. – De er ganske enkelt glade mennesker.
– Dette har også en samfunnsøkonomisk side, fortsetter Aaserød. – Når folk er fornøyde, er de mindre syke og dermed sparer samfunnet pengene det ellers ville koste å behandle dem. I tillegg til at de altså bidrar til verdiskapningen i samfunnet. Sello Maetso vandrer rundt blant glade psykisk utviklingshemmede arbeidstakere. De fungerer som kontorassistenter, butikkekspeditører, de driver en restaurant, de distribuerer hjelpemidler til syke og pleietrengende, de kapper og selger ved, de rammer inn bilder og de sender ut fruktkurver til næringslivet i Sarpsborgdistriktet.
Staten er aktiv
Sørafrikaneren merker seg imidlertid hvor mye staten er inne i bildet for å få dette til å fungere: Staten betaler 75 prosent av trygden til de ASVO klarer å sette i arbeid. Han merker seg også at dette er mulig i et arbeidsmarked der arbeidsløsheten er på under tre prosent. – Hvordan skal vi i Sør-Afrika klare å prioritere sysselsetting av psykisk funksjonshemmede, når arbeidsløsheten blant vanlige folk er på over 40 prosent? spør han. – Og hvordan skal vi klare å finansiere en slik ordning når finansministeren heller gir skattelette til de få som har arbeid enn å prioritere statlige tiltak som kunne bidratt til å øke utjamningen mellom fattig og rik?
For Sello Maetso fortoner ASVO seg som en solskinnshistorie og Norge fortoner seg som paradisisk. Et besøk på Fattighuset i Oslo, bringer ham raskt ned på jorda. Fattighuset er tapernes Norge. Her vanker folk som av en eller annen grunn ikke klarer å holde på en fast jobb eller som befinner seg i en vanskelig sosial situasjon. Det kan handle om trygd, psykiske problemer, rusavhengighet, eller rett og slett at de føler seg ”til overs”, at samfunnet ikke har bruk for dem eller de egenskapene de har.
– I fattig-Norge gjelder den sterkestes rett, sier Odd Vidar Bakkejord. Han er sekretær for Fattighuset og fungerer som talsmann når Sello Maetso er på besøk. – De svakeste i samfunnet har store problemer med å tale sin egen sak. Vi på Fattighuset hjelper dem med det, sier Bakkejord og informerer Maetso om at Fattighuset gir folk hjelp til å skrive søknader om støtte, de følger opp folk som ikke takle trygdekontorene alene, gir folk advokathjelp og sørger for at også disse folkene får tilgang til de godene velferdsnorge har å by på. – Også fattige har rettigheter, sier Bakkejord, – vi hjelper dem med å få dem. Fattighuset ble startet i 1994 av folk som befant seg i en vanskelig arbeidsmessig eller sosial situasjon. Mange av dem var tidligere politiske aktivister. Slik er det fremdeles i dag, forklarer Bakkejord, men han understreker veldig det aktivistiske aspektet ved Fattighusets virksomhet.
Privat sponsor
Etter et par år med tilbakegang og økonomisk kaos, er Fattighuset nå tilbake for fullt. Det nye Fattighuset i Grønlandsleiret ble åpnet siste uken i mai og regnskapene er overlatt til Synnøve Finden som også er hovedsponsor. Sello Maetso stusser over at det er behov for en institusjon som dette i et så rikt land som Norge. Når arbeidsledigheten er så lav som under tre prosent og det importeres arbeidskraft, hvorfor finner folk seg ikke bare en jobb? Men han har ingen problemer med å være enig i at alle som bor i Norge skal ha de samme rettighetene. Rettigheter skal være universelle, mener han, og viser til apartheid som den ytterste konsekvens av hva som kan skje når enkelte mennesker blir oppfattet som mer verdifulle enn andre. Sørafrikaneren steiler helt når Bakkejord forklarer at en person i Oslo med 144.000 kroner i årslønn må betegnes som fattig. – I Sør Afrika ville en person med en slik årslønn ha egen hushjelp, sier han, som selv aldri har vært i nærheten av en slik inntekt.
Han ryster uforstående på hodet når Bakkejord forteller at det er en utbredt holdning i Norge at om du er fattig, så er det din egen feil. – Det er da veldig enkelt, sier han, – det kan ikke være deres egen feil. Ingen ønsker å være fattige!
En personlig belastning
Men Maetso innser at Bakkejord har rett når han sier at fattigdommen i Norge er en stor belastning. Når folk på sitt nyrike vis demonstrerer rikdommen sin for all verden, er det lett å føle at det er en selv det er noe galt med, et en selv er mislykket og mindre verdt. – Dette gir store psykiske belastninger og mindreverdsfølelse som også overføres på ungene, hvis det finnes noen, sier Bakkejord.
Gjesten fra Sør-Afrika vet godt hva mindreverdighetsfølelse kan gjøre med folk. – Uten selvfølelse, uten en følelse av egenverd kommer du ikke langt i kampen mot fattigdom, sier han, og mener bevisstgjøringsarbeid på dette området er et veldig viktig element i kampen mot fattigdom også i hans eget hjemland. Han er dessuten svært imponert over at Fattighuset er i stand til å få politikerne i tale og er i stand til å fungere som en lobbyistgruppe for de fattiges sak. Dette mener han er en styrke ved det norske demokratiet og ønsker at sørafrikanske politikere var like tilgjengelige for folk flest. I det hele tatt er Maetso imponert over at staten spiller en så stor rolle når det gjelder norske interesseorganisasjoner. Dette gir organisasjonene langt større uavhengighet enn om de utelukkende var avhengig av privat hjelp, mener han, og advarer mot den privatiseringstendensen han synes å øyne i norsk offentlighet. – Privatisering vil styrke de sterke og svekke de svake, mener han.
– ASVO og Fattighuset forsøker på hver sin måte å gi enkeltmennesker større kontroll over sine egne liv, sier han. – Det samme gjør sørafrikanske myndigheter med sin myndiggjøringspolitikk. Problemet hos oss er at fattigdommen er kolossal: 22 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen. Staten hos oss har ikke penger til å drive dette arbeidet på egen hånd og er avhengig av økonomisk bistand fra private.
Nykolonialisme i Afrika
– Men sett i lys av at dere her i Norge bruker statlig intervensjon på en rekke områder for å kunne bedre levekårene for flest mulig mennesker, er det rart at vi i Afrika i en globalisert økonomi ikke får lov til å gjøre det samme for å bedre levekårene for våre innbyggere, sier Sello Maetso og viser til det faktum at skal afrikanske land få gjeldsslette eller økonomisk bistand, krever for eksempel Verdensbanken en privatisering av økonomien og minst mulig statlig intervensjon i næringslivet. Dermed ligger veien åpen for utbytting og nykolonialisme, mener Maetso.
