Hvorfor deltar minoritetsjenter mindre i idrett? Kan idretten bidra til integrering? Er det en motsetning å være jente og drive med idrett? Dette er noen av spørsmålene som Åse Strandbu har stilt i sin doktorgradsavhandling i idrettssosiologi: ”Idrett, kjønn, kropp og kultur – minoritetsjenters møte med norsk idrett”.
Verken nekter eller oppfordrer
Tall fra Ung i Norge–undersøkelsen viser at 42 prosent av majoritetsungdom deltar i organisert idrett, mens bare 25 prosent av minoritetsungdom er med. Å delta i organisert idrett er mer vanlig om man kommer fra høyere sosiale lag. Mange unge med minoritetsbakgrunn vokser opp i hjem hvor foreldrene har lav utdannelse og arbeiderklasseyrker, og hvis man sammenligner ungdom fra samme sosiale lag viser det seg at det ikke er så stor forskjell mellom minoritets– og majoritetsgutter hva deltakelse i idrett angår.
Sosial bakgrunn kan imidlertid ikke forklare forskjellen i jenters deltakelse. Dette er et av utgangspunktene for Strandbu sitt feltarbeid. Hun har intervjuet jenter som er med i “blandede” basketball lag på østkanten i Oslo og som deltar i en aerobicgruppe for muslimske damer. Hun har snakket med dem om idrett, kjønn og kropp.
– Hva er årsaken til at minoritetsjenter ikke deltar i like stor grad som majoritetsjenter?
– Det er mange årsaker, men de forteller i liten grad om direkte diskriminering. Og de er nøye med å fortelle at de har et godt forhold til foreldrene sine, sier sosiologen, og forteller at mange av informantene er lei av at det hele tiden blir fremstilt som om at foreldrene deres er strenge. Likevel mener Strandbu at foreldrene har en påvirkningskraft, men ikke ved å direkte nekte jentene å delta i idrett.
– Foreldrene anser ikke det å delta i organisert idrett som viktig. En av informantene mine sier foreldrene var redde for at det skulle gå utover skolearbeidet når hun spilte basketball, sier Strandbu, men legger til at dette også handler om ulike femininitetsidealer. – Som alle foreldre vil også de oppdra barna sine i tråd med hva de mener er gangbar oppførsel, og i dette tilfellet feminin oppførsel, hvor det å svette og være fysisk aktiv står i motsetning til et tilbaketrukket kvinneideal, sier forskeren.
Et norsk ideal
I løpet av studien har hun blitt mer oppmerksom på hvordan den norske idrettskulturen fungerer. Strandbu hevder at det er vanlig å ta utgangspunkt i innvandrerkultur for å forklare hvorfor minoritetsjenter sjeldnere deltar i organisert idrett. Men det kan være like interessant å ta utgangspunkt i hva som er særtrekk ved den norske idrettskulturen. – I Norge blir det sett på som en viktig del av barns oppdragelse å delta i idrett, mens minoritetsforeldre vektlegger skolearbeid og disiplin, sier hun, og viser til hvordan vi ser på minoritetsjenters ikke-deltakelse som et problem i seg selv.
– Den norske idrettskulturen er veldig bred, lokalt forankret og den er preget av at både gutter og jenter deltar. Men slik har det ikke alltid vært. Idrett har alltid vært et kjønnpolitisk kampfelt. På 70–tallet var det for eksempel stor skepsis til at kvinnelag skulle bli med i Fotballforbundet, mens fotball i dag er en av de største idrettene blant tenåringsjenter, påpeker Strandbu.
– De etnisk norske jentene på basketlaget mener det er helt uproblematisk å kombinere femininitet og idrett, sier hun, og legger til at dette særlig gjelder for basketball. En av informantene sa at hun følte seg mer guttete når hun spilte fotball siden det var mer fysisk kroppskontakt, men at basket ikke var en like fysisk konfronterende sport.
Den store kjønnsforskjellen handler, ifølge forskeren, om at jenter i mindre grad enn gutter knytter identiteten sin til sporten de driver. Jenter er like aktive i idretten, men de blir ikke “basketjente”, selv om de spiller basket.
– Jentene blir ikke like lett sportsnerder som guttene, forteller Strandbu.
I løpet av de siste årene har det vært en enorm utvikling når det gjelder kjønnsidentitet og idrett, men det er ulike tolkninger av utviklingen. – Med større generell likestilling mellom gutter og jenter er det noen som foreslår at idretten blir et maskulint frirom for gutter – en arena der de har lov til å være tøffe gutter. Tittelen på en bok spissformulerer det slik: The more power women get the more men love football. Jeg har jo ikke intervjuet gutter i denne studien, men inntrykket fra intervjuer med majoritetsjentene er at det ikke lenger er slik at idrett forbindes med noe maskulint, sier forskeren.
Hijab og aerobic
Strandbu har intervjuet to ulike grupper minoritetskvinner som driver med idrett – aerobicjenter og basketballjenter, men mener at forskjellene hun finner mellom dem både knytter seg til aktivitetens egenart, og til praktisering av religion. Basketball er en lagidrett og laget er avhengig av din innsats. Dette gjør at terskelen for å bli med er høy. Det er ikke morsomt å være den som ødelegger spillet. På aerobicgruppa kan en komme og gå som en vil – og en behøver ikke være flink.
En annen forskjell er at jenter som driver med aerobic er mer fokusert på trening for å holde seg slank. Jentene på basketball–laget er fornøyd med kroppene sine og reagerer på jenter som er altfor opptatt av utseendet sitt, sier hun og mener det er forskjell på de jentene som driver med lagidrett og de som driver med aerobic. En tredje forskjell er at mens basketjentene deltar i norske idrettsorganisasjoner, så er aerobictilbudet spesielt for muslimske kvinner. I dette finner hun et paradoks. – Aerobic er en vestlig treningsform der mye handler om å nærme seg et slankt kroppsideal, og mye tyder på at det vestlige idealet om å være tynn har påvirket de muslimske kvinnene, selv om noen av dem har mødre som ble fetet opp før bryllupet, sier hun. Hun forteller at mange av kvinnene som deltok på aerobicen var strengt praktiserende muslimer, som av religiøse årsaker ikke ville trene i nærheten av menns blikk, men at dette ikke gjaldt alle.
– Ei av kvinnene tok sterk avstand fra den segregerte kjønnskulturen hun var oppdratt i, men sjenansen hun var sosialisert til klarte hun ikke å frigjøre seg fra, forteller Strandbu, og understreker at islam i seg selv ikke er til hinder for kvinners fysiske aktivitet. Ifølge forskeren handler det om fortolkning, noe blant annet forskning Kristin Walseth har gjort på unge muslimske jenters livshistorier har vist, og det er mulig å forhandle seg fram til større frihet.
– Ei av basketjentene har oppdratt foreldrene sine til å synes det er greit at hun spiller. Hun var glad i idrett og har endret deres syn på dette, sier hun. Strandbu mener det skjer positive endringer ved at jentene deltar mer i organisert idrett, men legger til at dette ikke bør skje som ledd i en idyllisering av “vestlig” kultur.
– Det er mye som er hemmende for jenter. En tenåringsmote som krever at du skal vise mye kropp kan være like hemmende som krav om tildekning. Det er mange begrunnelser for å bære religiøst hodeplagg, og en av dem er at det gir mer frihet siden de unngår seksualiserte blikk, sier hun.
– Synes du det er for liten eller for stor vekt på kulturelle forklaringer?
– Det er avhengig av hvilket felt man snakker om. Når det er snakk om jenters trening og fysisk aktivitet, er kulturelle forklaringer viktige. Den kulturelle stabiliteten i synet på hvilke fysiske aktiviteter som passer for kvinner ser ut til å være nokså stor. På andre områder er endringene fra en generasjon til en annen dramatiske. Mange av disse jentene har mødre som er husmødre og analfabeter, mens de selv tar høyere utdanning. Noe som er mye viktigere i integrasjonssammenheng, enn deltakelse i organisert idrett, sier Strandbu.
Idrett som integrasjonspolitisk arena
Regjeringen og idrettsorganisasjoner ser på deltakelse i idretten som et viktig middel for integrasjon. Strandbu mener det kan fungere slik. – Det finnes flere solskinnshistorier. Viggo Vestel har i sin dorktorgrad beskrevet hvordan nyankomne somaliske gutter som ikke kunne norsk, opplevde stor glede ved å kunne spille fotball med klassekameratene sine, forteller hun.
Strandbu har imidlertid noen reservasjoner. – Når retorikken om idretten som kulturnøytral trekkes for langt blir det feil. Det er ikke slik at idrett er et universelt språk som alle umiddelbart kan, forstår og kan delta i, sier Strandbu. Aerobicgruppa for muslimske kvinner er et eksempel på et kulturspesifikt idrettstiltak, i og med at det tas hensyn til behovet for å trene i omgivelser der kvinnene ikke kan sees av menn.
– Er det ikke et problem at man tilrettelegger for kjønnssegregering med en slik gruppe?
– Nei, jeg syns ikke det. Det er mange grunner til at de ønsker å trene i rene kvinnegrupper. Det er ingen grunn til å forsøke å omvende folk til å bli som oss før de kan trene, sier Strandbu. Hun synes det er underlig at mange blir så prinsipielle når det gjelder muslimske kvinner, mens de ikke er det når det gjelder dem selv. – Vi må huske at de fleste av oss ønsker å gjøre det som andre vi identifiserer oss med gjør. Dette gjelder grad av tildekking også, avslutter forskeren.
(Tidligere publisert i KILDEN)
