- Motorbike? - 19.10.2006
- Hjem kjære hjem Eller? - 21.09.2006
- Tilbake til hjemlandet Vietnam - 06.09.2006
For 25 somre siden så jeg dagens lys for første gang. Det var en endeløs reise gjennom trange tunneler og fuktige hindringer. Huff, så dramatisk dette skulle være!
Neida, det var faktisk bare fødestuen på Ullevål sykehus 12.mars 1981. Jeg ble lagt i mammas armer. Jeg gråt vissnok så mye at jeg ble blå i ansiktet. Tenk at mamma kalte det stahet. Jeg tror ikke hun har rett. Kanskje. Jeg liker ikke å innrømme det. Uansett så var det ikke vanskelig å finne meg på sovesalen med de andre norske barna. En sovesal med mange lyserosa sovende babyer som så ut som engler – og meg. Mest sannsynlig den eneste med hår. I alle fall den eneste med svart hår. Jeg skilte meg ut. Jeg var som den svarte sauen blant hvite. Mamma så aldri på det slik. Hun sa jeg var unik. Ja, jeg liker å tenke det noen ganger. At jeg er unik.
Her begynner min reise… I dag sitter jeg venneløs og alene på Heathrow flyplass og venter på mitt fly – først til Kina, så videre til Vietnam. Vietnam – Landet der mine foreldre er fra. Der hvor alle spiser ”Pho” – den vietnamesiske nudelsuppen. Der alle er mye mindre enn meg. Landet som ble invadert av kineserne og okkupert i over 1000 år, og deretter okkupert av franskmennene i over 50 år. Vi har alle hørt om Vietnam-krigen. Slemme kommunister og heia amerikanske krigshelter. Yeah right! Eller det blir i alle fall fremstilt sånn i amerikanske filmer. Kanskje ikke helt nøyaktig slik det skjedde, men det skal jeg finne ut av.
Jeg vet at mine foreldre var båtflyktninger tidlig på 70-tallet. Jeg vet også at de møttes her i Norge. Det er så mye jeg har hørt om Vietnam, men jeg har aldri følt på min egen kropp hvordan det egentlig er å bo der, være der, leve der, føle meg som en vietnameser i mitt ”eget” land. Jeg har mine røtter der. Nå har min nysgjerrighet utfordret meg til å dra tilbake og finne ut av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det er kanskje ikke så unikt. Mamma var selvfølgelig bekymret for at hennes eneste datter skulle være borte fra henne et helt semester for å studere i utlandet. Du vet mødre… Jeg ville dra. Hun frarådet meg det. Jeg dro allikevel. Hun kaller det stahet. Jeg kaller det mulighet.
Jeg mener, mamma, jeg har både reist masse rundt alene og bodd i utlandet før. Mine opptjente sparepenger har – siden jeg fylte 15 år – gått til å reise til ulike steder. Kombinasjonen av nysgjerrighet, adrenalinkick, opposisjon mot mamma og kanskje en smule identitetssøk har drevet meg både øst- og vestover. Da jeg for første gang i voksen alder dro til Vietnam alene sammen med min kompis, Ciff (han heter egentlig Christopher, men det er mye tøffere å kalle noen Ciff, eller hva?) forstod jeg at dette landet hadde mer å by på enn andre land jeg hadde vært i. Det var noe her som gjorde at jeg følte meg vel, at jeg var lik, men samtidig annerledes, men på en positiv måte. You know – same, same – but different!
Jeg hadde besøkt Vietnam tidligere med mine foreldre, men det bestod mest av å dilte etter dem, bade på Rex hotell og bli solbrent eller henge på hotellet sammen med stakkars ansatte som ikke syntes det var sååå kult å henge med småunger. Ikke mye å hoppe hurra for akkurat. Selv om jeg rager et hode høyere enn det normale gjennomsnittet der nede og jeg ordlegger meg annerledes enn en innfødt så føler jeg merkelig nok en tilhørighet med Vietnam. Både på godt og vondt.
Jeg føler ikke selv at min reise i dag er like dramatisk som da jeg ble født, men det kan sammenlignes. Jeg er i ferd med å entre et nytt land med uvante tradisjoner, en gammeldags levemåte og en helt spesiell mentalitet. En helt ny verden. Det er ikke så trygt som hjemme i Norge. Det dør riktignok i gjennomsnitt 100 personer hver dag i en mopedulykke i Vietnam, men det var ikke akkurat det jeg tenkte på. Kanskje heller fordi jeg er i ferd med å oppdage og lære nye ting ved meg selv og min livssituasjon som kan være en utfordring jeg er nødt til å ta stilling til – alene. Det er skummelt. Veldig skummelt. Jeg vil ikke at ubehag skal kontrollere meg. Derfor reiser jeg allikevel. Ser på det som en utfordring. Jeg vil finne en ny side ved meg selv. Min vietnamesiske identitet. Jeg kommer aldri til å være 100 % norsk eller vietnamesisk, men jeg vil være sikker på hvem jeg er som en samlet person og hvor jeg kommer fra. Som alle klissete amerikanske filmer sier – ”This is the first day of my life”. Når jeg tenker over det, så er jeg kanskje litt sta. Mamma har nok rett. Jeg er sta. Jeg liker ikke at hun har rett i sånne ting.
So long, suckers!
Klem fra Chi
Søndag 20.august 2006
