- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
La oss forestille oss en gruppe generaler som i årevis har simulert den tredje verdenskrig. Der kunne de flytte store hærstyrker omkring, benytte de mest avanserte våpen og nyte immunitet i sine datastyrte hovedkvarter. Så får de vite at det ikke finnes noen tredje verdenskrig. Deres ekspertise trengs til å hamle opp med uro og voksende kriminalitet i slumområder. Hva skjer når de finner ut hvor irrelevante planene deres har vært, og hvor nytteløse våpnene deres er i kampen mot gatevold og fattigdom? De kan enten innse nederlaget eller bruke det våpenarsenalet de har. I dag ser vi ødeleggelsene til israelske generaler som valgte det siste.
Mangelfull utfordring
Jeg har undervist ved israelske universiteter i 25 år. Flere av studentene mine har vært høyere offiserer i det militære. Jeg har sett deres voksende frustrasjon siden den første intifadaen brøt ut i 1987. De hatet den type konfrontasjoner, kalt lavintensitetskonflikt av guruene på den amerikanske disiplinen om internasjonale relasjoner. De stod overfor steiner, molotovcocktails og primitive våpen som krevde lite bruk av den enorme mengden med de mest sofistikerte og oppdaterte våpen de hadde skaffet seg gjennom årene. For de amerikanske skattebetalernes penger. Dette utfordret ikke deres ferdigheter i en virkelig krigssone. Ikke en gang bruken av tanks og F-16 fly innfridde det de hadde håpet på.
”Shock and awe”
Den første intifadaen ble knust, men palestinerne reiste seg igjen i 2000. Denne gangen inspirert av en mer religiøs gruppe av nasjonale ledere og aktivister. Men det var fortsatt en lav-intensitetskonflikt. Som Raviv Druker og Offer Shelah, to journalister med tette bånd til de israelske styrkene, viser i boka si ”Boomerang”, var militære øvelser før den andre intifadaen basert på et scenario om en storskalakrig. Det ble spådd at et eventuelt nytt palestinsk opprør ville innebære tre dagers ’opptøyer’ i de okkuperte områdene med påfølgende frontalkonfrontasjon med arabiske nabostater, især Syria.
Det het seg at en slik konfrontasjon var nødvendig for å bevare Israels avskrekkende kraft og for å styrke generalenes tro på sin evne til konvensjonell krigføring.
Frustrasjonen ble uutholdelig da de tre dagene ble til seks år. Fremdeles har ”shock and awe” vært israelske styrkers hovedvisjon istedenfor å jage snikskyttere, selvmordsbombere og politiske aktivister. Lavintensitetskrigen kunne reise tvil om den uovervinnelige hæren og uthule dens kapasitet til å føre en ’virkelig’ krig.
Det viktigste er at det har hindret Israel i å ensidig tvinge gjennom sin visjon om palestinsk land mest mulig fritt for arabere. De fleste arabiske regimer har vært likeglade og svake nok til å la Israel forfølge sin politikk, bortsett fra Syria og Hizbollah i Libanon. De måtte uskadeliggjøres om Israels unilateralisme skulle lykkes.
Kollektiv straff
Etter at den andre intifadaen brøt ut i oktober 2000, forsvant noe av frustrasjonen ved bruk av ett-tonns bomber i Gaza eller i løpet av ”Operation Defense Shield” i 2002, da hæren bulldoserte en flyktningleir i Jenin. Men dette var langt fra hva Midtøstens sterkeste militærmakt var god for. Trass demoniseringen av de palestinske selvmordsbombene, trengte man bare to eller tre F-16 fly og noen tanks for å ødelegge palestinernes menneskelige, økonomiske og sosiale infrastruktur som kollektiv straff.
Krigens gave
Jeg kjenner disse israelske generalene svært godt. Krigen kom som en gave. Nå skulle det være slutt på vilkårlig bruk av ett-tonns bomber, slagskip, helikoptre og tungt artilleri. Den svake og ubetydelige forsvarsministeren Amir Perez, slukte rått hærens krav om å knuse Gazastripa og male Libanon til støv. Men det var nødvendigvis ikke nok. Det kunne tilspisse seg til en fullskala krig med Syria. En eventuell provokasjon kunne få mine forhenværende studenter til å trumfe dette gjennom. Og lokalpressen skrev om en mulig krig med Iran, med full amerikansk ryggdekning.
Israelsk presse omtalte hva hæren la fram av mulige operasjoner for Ehud Olmerts regjering. Selv de mest partiske gjengivelsene ga en pekepinn på hva som begeistret generalene: en total ødeleggelse av Libanon, Syria og Teheran.
Damaskus og Teheran
Dagens politikk har vært styrt av militær propaganda. Derfor kunne Israels ellers intelligente utenriksminister Zipi Livini, si på israelsk fjernsyn den 13. juli at den beste måten å befri de tilfangetatte soldatene på, var å jevne Beiruts internasjonale flyplass med jorda. Kidnappere eller hærer med to krigsfanger kjøper jo straks vanlige billetter på en internasjonal flyplass til seg selv og fangene. ”De kan smugle dem bort med bil,” sa intervjueren. ”Ja, derfor må vi ødelegge alle libanesiske veier ut av landet,” svarte utenriksministeren. Det var gode nyheter for det militære. De fikk ødelegge flyplasser, tenne på oljetanker, bombe broer og ramme sivilbefolkningen. Luftstyrkene kunne få vist sine virkelige muskler og kompensere for alle årene med lavintensitetskonflikt. I Gaza har de nå sluppet flere bomber de siste ukene enn de har gjort på de seks årene med intifada.
Dette ville kanskje ikke vært nok for generalene. I begynnelsen sa de klart på fjernsynet: ”Vi i Israel bør ikke glemme Damaskus og Teheran.”
Historien gjentar seg
De tilfangetatte soldatene i Gaza og Libanon forsvant raskt ut av offentlighetens bevissthet. For dette handlet om å ødelegge Hizbollah og Hamas en gang for alle. Det likner på hva som skjedde sommeren 1982. Israelerne glemte offeret som ble regjeringen Begins påskudd for å invadere Libanon. Offeret het Shlomo Aragov og var Israels ambassadør i London. Han ble utsatt for et drapsforsøk av en palestinsk fraksjonsgruppe. Dette ble Ariel Sharons unnskyldning for å bli i Libanon i 18 år.
I Israel har det nå ikke blitt nevnt andre måter å løse konflikten på, selv ikke av det sionistiske venstre. Fornuftige ideer om å utveksle fanger, snakke med Hamas eller andre palestinske grupper, i det minste om en lang våpenhvile som kunne berede grunnen for meningsfulle politiske forhandlinger, har glimret med sitt fravær og bare vært støttet av de arabiske landene.
For USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld er en tilintetgjørelse av Hamas og Hizbollah ønskelig, uansett pris (hvis det ikke koster amerikanske liv). Det vil underbygge hans ”Third World Theory” som han forfektet tidlig i 2001. Den nåværende krisen har for ham vært en rettferdig krig mot en liten ”axis of evil”, langt borte fra hengemyra i Irak, og en forløper til de gjenstående målene i ”krigen mot terror”, Syria og Iran.
Den store planen
Hizbollah vil ha tilbake den Israel-okkuperte delen av Sør-Libanon. De vil også spille en viktig rolle i libanesisk politikk og vise ideologisk solidaritet med Iran, den palestinske kampen generelt og den islamistiske spesielt. Disse tre målene har iblant vært uforenelige og resultert i svært begrensede krigshandlinger mot Israel de siste seks årene. Oppblomstringen av turisme på den israelske siden av grensen til Libanon viser at Hizbollah var fornøyd med en lavintensitets konflikt. Å bare gå hundre meter inn i Israel, bekrefter det. Å besvare dette med full krig og ødeleggelse, vitner om at her gjelder den store planen, ikke påskuddet.
.
Etnisk renskning
I 1948 førte palestinerne en lavintensitetskonflikt da FN prakket på dem en avtale som fratok dem halvparten av hjemlandet deres og overlot det til nybyggere. De fleste av disse kom etter 1945. Sionistlederne hadde lenge ventet på denne muligheten til etnisk renskning av den opprinnelige befolkningen. De ødela halvparten av landsbyene deres og trakk den arabiske verden inn i en unødvendig konflikt med Vesten, hvis makt var på vikende front med avviklingen av kolonialismen.
Jo mer Israels militære nå ekspanderer, jo lettere blir det å fullføre målet fra 1948: en total av-arabisering av Palestina.
Verden må hindre Israel i å skape nye og fryktelige realiteter på bakken. Før det er for sent.
Oversatt av Hege Ramson
