- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Ram, eller Ram Eiving Gupta som er hans hele navn, har syklet fra Torshov, og legger en slags bøyle til å ha rundt buksebena på bordet. Vi sitter på en kafé i Torggata som Ram har vært på før.
– De er ikke spesielt hyggelige her, men tenk hvor mange som hadde vært her hvis de hadde vært litt mer imøtekommende. Ram har mye på hjertet, og bestiller en kaffe på syngende sørlandsk. Den skal være straight, det vil si ”en vanlig norsk kaffe”.
Noen minutter tidligere, på veien til kafeen stoppet plutselig Ram opp for å studere tilbudsvinduet til et reisebyrå.
– Æ ska i et bryllup i Toronto, og må bare sjekke om de har billigere flybilledd enn det æ har kjøpt.
– Hva Ram skal i Canada?
– Æ har et lass med kusiner som gifter seg av og til.
– Når folk spør meg om jeg føler meg mest indisk eller norsk, pleie jeg bare å svare Jeg er meg.
Ram har nemlig indisk far, og norsk mor. De møttes på Blinderen, og dro til Canada der de fikk Ram og en yngre bror. Ram har derfor brune øyne, lys hud, og canadisk pass.
– Det blir alltid diskusjon i passkontrollen i Norge. Jeg har ikke skaffet meg stempelet som viser at jeg har permanent oppholdstillatelse her. Det er så mye pes å få stempelet, lang kø og pes – æ drider i stempelet. De har det jo på dataen uansett, sier Ram ivrig. – Men så løser det seg når jeg begynner å snakke norsk.
Selv om Ram er multinasjonal, er det Norge han har mest tilhørighet til.
– Det er her jeg har bodd to tredjedeler av livet mitt.
Til vanlig jobber Ram som informasjonskonsulent og pressekontakt ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo.
– Jeg er et typisk HF–tryne, sier han smilende.
Han ramser opp sin akademiske karriere, og jobbene han hadde før han fikk den han har nå. Så snakker han om sykkel. Ram sykler året rundt, uansett vær og vind. Han har lappen, men ikke bil.
– Det er dyrt å ha bil, man trenger ikke bil i Oslo. Jeg kan ikke forsvare kostnadene for meg selv.
Jeg spør om det også er av miljøhensyn han ikke kjører bil. Ram smiler
– Jeg er da ikke fundamentalist!
Det blir et øyeblikks stillhet rundt bordet.
– Jo hva mer…? Plutselig lyser han opp.
– Jeg er interessert i dansing, i salsa. Jeg har en plan – jeg skal bli salsaprins. Han venter på en reaksjon før han fortsetter.
– Jeg har funnet ut at det vil ta meg 2–3 år, og etter at jeg har blitt salsaprins så skal jeg bli tango…. Tango baron – skriv det! Det høres bra ut. Så, når jeg er gammel og grå skal jeg danse med alle de yngre damene i familien. Det er in å danse pardans. Discodansing er noe jævelskap – skriv det! Kjedelig og tullete. Pardans løfter sjela.
– Jeg kan danse med hvem som helst. Men en utfordring som mann er at det kreves høyere ferdighet av mannen enn av dama i pardans – det er en bitter pille å svelge for menn. Salsagutter begynner på kurs, trinn 1 og trinn 2 og trinn 3, så blir damene på kurset under bydd opp av proffe cubanere som drar opp damene sånn at de kan bli dronninger på no time. Det er en bitter pille man bare er nødt til å svelge.
Ram tar en liten pause for å trekke luft. Han smiler.
– Men om 2 år er det jeg som regjerer.
Det er mer Ram gjerne vil snakke om. I sommer har det vært en debatt i Aftenposten om integrering der kokosnøtt og Onkel Tom er blitt brukt som begreper. Iffit Z. Qureshi brukte disse betegnelsene på ”etniske minoriteter som har internalisert storsamfunnets rasistiske holdninger og nedvurderende syn”.
– Alt dette snakket om kokosnøtter i media for tiden, det synes jeg er veldig fint, jeg er veldig glad for det. Endelig er det noen som snakker om meg! For jeg er nemlig kokosnøtt jeg også, akkurat som Onkel Tom og alle de andre. En helt bestemt sort kokosnøtt, faktisk. Jeg er en pitchi-pitchi det skrives p–i–t-c–h–i, Ram ser på journalistblokka mi, og venter til han er sikker på at jeg har stavet det riktig.
– Det er en kokosnøtt fra Polynesia, med marmorert skall med sjatteringer av brunt og hvitt, og man vet aldri fargen på innsiden. Folk i Polynesia tillegger nøtten magiske egenskaper. Jeg er en Pichi–pichi with pride, sier Ram fornøyd.
Jeg spør om alle bryllupene han skal på i sommer, men Ram vil si mer om kokosnøttdebatten. Denne gangen er han seriøs.
– Identitet er en sammensatt og kompleks ting. Man forenkler debatten ved å kalle meningsmotstanderen for kokosnøtt og Onkel Tom, det er en personlig fornærmelse. En kokosnøtt har to farger, mens et menneske har en rekke farger. Ingen kan bestemme andres identitet, det er kun du som kan det. Det er fordummende og stupid. Fordummende – skriv det! Man trenger biologisk mangfold i jungelen. E er jævla forbanna på synspunktet, det bringer diskusjonen til et irrelevant nivå. De må slutte, holde kjeft – skriv det! Faen.
Men tilbake til boka; Ram har altså skrevet en bok om unge hinduer bosatt i Oslo. Den er en lettere revidert utgave av hovedfagsoppgaven han skrev i religionshistorie.
– Jeg skjønner at jeg skulle vært tøffere med delete–knappen, sier forfatteren unnskyldende. – Det er lett at man blir blind for sin egen tekst. Han anbefaler meg å gå rett på del to etter innledningen, ”det er den spennende delen”.
– Del én er veldig faglig.
Boka som heter “Being a Hindu in Oslo: Youth, Change, and Continuity” handler om hvordan storsamfunnets kultur påvirker en minoritetskultur. De han har intervjuet er unge hinduer fra India som har vokst opp i Norge, de snakker perfekt norsk, de er under utdanning eller velutdannede.
– Hinduisme er en etnisk religion, som jødedommen for eksempel. Tradisjonelt kan ikke andre konvertere til hinduisme. Men under samtalene med ungdommene oppdaget jeg at mange av dem var usikre på om det burde være slik. Kanskje en nordmann også kan bli hindu? I India er alle enige om at andre ikke kan bli hindu. Enten så er du
det, eller så er du det ikke. Men det at ungdommene var usikre på dette, eller hadde egne meninger om det, tyder på påvirkning fra hvordan nordmenn tenker på religion. Nordmenn mener jo at det er fullt mulig for en hindu eller muslim å konvertere til kristendommen, for eksempel. Det at unge hinduer har lignende tanker om dette er et tegn på kulturell påvirkning.
Han fortsetter ivrig: – Et av de mest interessante fenomenene i forbindelse med migrasjon, er at en innvandret religion på sikt blir annerledes enn den er i hjemlandet.
Ram ser på meg for å forsikre seg om at jeg har fått med meg alt han har sagt før han fortsetter. – Akkurat dette går midt i mot hva de fleste religiøse mennesker mener, enten det heter islam eller kristendom. Religion forandrer seg nemlig over tid, som alt annet.
