- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Religionsviter Elise Skarsaune har nettopp levert en av de første vitenskaplige arbeidene om muslimske menn.
Mennene – de fleste fra Midtøsten og Nordafrika – stilte velvillig opp til intervju om mannsroller, mannsidealer og sharias ordning av forholdet mellom mann og kvinne. De syntes det var viktig at ikke alle forsker på kvinner, skriver forskeren. Det er først i de siste få årene at akademia har interessert seg for “innvandrermenn”. Også det offentlige pleide alltid å rette oppmerksomheten på det antatt “svake kjønn” som oppgavens åpningssitatet viser.
En av få mannlige ansatte på et sosialkontor (det norske arbeidslivet er jo ekstremt kjønnsdelt) sier:
“Jeg opplever at innvandrermenn setter pris på å snakke med en mann. Ofte opplever de at alle representanter de møter fra det offentlige Norge er kvinner, og at disse er opptatt av å snakke med konene deres og ikke med dem. De blir oversett. Ingen spør dem hva de tenker og hva de vil. I “Likestillingslandet” Norge er det ingen som er interessert i å høre hva de har å komme med. Ingen som er opptatt av deres verdighet. Dette gjør noe med dem.”
Selv om intervjuene viste at det fins utallige mange måter å være muslimsk mann på og forskjellige tolkninger av Koranen, så var det noen temaer som gikk igjen. Flere informanter understreket at de skilte seg fra norske menn – spesielt når det gjelder forholdet til kvinner og alkohol. Ali sa: “Norske menn er helt forskjellige fra oss. De tilnærmer seg kvinner på en annen måte, de har ingen grenser for fysisk kontakt sånn som vi har, det har med religion å gjøre.” Ifølge islam er det ikke lov å nyte alkohol. Dette fører til mange dilemmaer fordi en stor del av det sosiale livet i Norge er forbundet med å drikke sammen. Flere informanter fikk høre at de er “kjedelige” og “uvillig til å integrere seg” fordi de ikke ble med på julebord eller fredagspils. (Men det hender at de oppdager kristne avholdsfolk og gleder seg over at de kan drikke Farris og snakke sammen. Her oppstår det “uante allianser”, leser vi).
Younas sa: “Jeg er aldri så forskjellig fra nordmenn som når jeg er på fest. Da jeg er mest ulik og mest rar fordi jeg ikke vil drikke og det er så utenkelig for nordmenn.” Religionsviteren skriver: “Mahmoud beskriver møtet med norsk alkohol- og festkultur som et kultursjokk for begge parter. Han har valgt å ta avstand fra situasjoner hvor han vet at det kommer til å være alkohol involvert, slik som firmafester og lønningspils.”
Mange muslimer opererer med en slik “moralsk distansering” der de prøver å unngå situasjoner som kolliderer med islamske verdier. De prøver derfor å finne ut på forhånd hva et arrangement går ut på. “Moralsk distansering” finner også sted på andre områder. Danya fortalte at han på et jobbmøte valgte ikke å sitte seg ved siden av kvinner som er litt “utfordrende kledd”: “Da tenker jeg kanskje dårlige tanker. Da er det best for meg å sitte på den andre siden. Jeg må prøve å ta mitt ansvar”.
Han ba henne å forklare i oppgaven hvorfor mange muslimske menn ikke håndhilser på kvinner utenfor sin egen familie. Han er redd for at muslimske menn blir oppfattet som uhøflig. Det motsatte er tilfelle opplyser han. Gjennom å avstå fra håndhilsing tar en moralsk avstand fra menn som håndhilser med gale intensjoner – en skaper også avstand fra slike impulser hos seg selv.
Moralsk integritet og ansvarlighet er noe mange framhever som et viktig egenskap. Å bli oppfattet som en ærlig og hjelpsom mann er noe flesteparten av informantene var opptatte av. Dette er også egenskaper som de så opp til hos andre menn, skriver Skarsaune. Forsørgeransvaret gjelder for noen ikke bare overfor kona, men også overfor yngre søsken. Hvis så det offentlige pålegger kona til å jobbe for å få støtte, kan det oppleves som en fremmed inngripen i deres private, og på et vis også religiøse, sfære. Det å ikke kunne forsørge sin kone og eventuelle barn blir i tillegg sett som et tegn på umannlighet.
Mahmoud sa: “Selv om jeg blir borte hjemmefra opptil 20 timer, 30 timer og sånn, jeg gjør det med stor glede. Når jeg kommer hjem, så sliten, og jeg ser at barna smiler mot meg og kommer mot meg, så glemmer jeg alt. Jeg takker Gud at jeg får mulighet til å jobbe for familien. Det betyr mye for meg.” Abu sa: “Islam sier at i ekteskapet har mannen ansvar for familien. Uansett om man har barn eller ikke betyr det at man ikke lenger har sin egen tid, det kommer i andre rekke.”
Men mye endrer seg. På samme måte som nordmenn ved å studere i Australia får et bredere perspektiv på livet, blir i Norge forestillinger blant muslimske innvandrere utfordret. Mohammed ble sjokkert da han for første gang så menn trille barnevogn i Norge. Nå syns han det er ok og gjør det selv. Sondre sier at migrasjonsopplevelsen har endret hans syn på homofili. Også farsrollen endrer seg (faktisk på lignende måte som blant etnisk norske menn påpeker forskeren): Yusef bruker sin egen far som kontrast: “Hans måte å være far på betydde at han skulle bestemme over barna. Jeg prøver også å påvirke barnas verdier, men jeg er helt åpen for at barnas verdier kan være forskjellige fra mine verdier. Jeg vil ikke være barnas sjef, jeg vil være barnas venn”.
Flere informanter har opplevd at det er vanskelig å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster der ektemannen forsørger familien, og mener at dette kan skape endringer i arbeidsdelingen mellom kjønnene over tid. Younas tror at en kjønnsdeling av arbeidsoppgaver ikke er like aktuell for menn av hans generasjon i Norge. Både Younas og Mohammed hevdet at ikke alle har fått med seg slik nytenkning omkring kjønn også finner sted i deres opphavsland. Særlig den eldre generasjonen henger etter.
Elise Skarsaune peker spesielt på en ting som er felles for alle informanter: Identifiseringen med islamistisk terror. Informantene føler at islam både som religion og kulturgrunnlag er under angrep. De føler et behov for å forsvare islam og seg selv. Mange er frustrert over medienes omtaler av muslimer. Religionsviteren hevder at nordmennenes stereotype framstilling av “den muslimske mannen” som kvinneundertrykkende og voldelig er en konstruksjon som tjener å framstille seg selv (nordmennene) i bedre lys. “Den muslimske mannen” er blitt bæreren av alle egenskapene som norske menn ikke lenger skal ha. Karakteriseringen av muslimer sier derfor mer om hvordan nordmenn ønsker å være enn hvordan muslimske menn i virkelighet er.
