- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Alle som lærer norsk går ikke i praksis, selv om samtlige som er innvandrere og skal lære seg språket må gå. Målet er at de skal kunne snakke mer og lære arbeidsmiljøet bedre å kjenne. Formålet er bra i seg selv, men det er bare nyttig for arbeidsgiveren, mens for innvandreren er det verre. Derfor må myndighetene som ansvarlige vurdere hele programmet for norskopplæringen.
Det er store svakheter med praksisen. Innvandrere kan risikere å ende opp i en jobb uten mulighet til å prate med andre. De har praksis på forskjellige steder, slik som kaffekiosk, klesbutikk, sykehjem, barnehage m.m.
Hva gjør de? De vasker gulvet og tallerkener. De passer på gamle folk og hjelper dem med maten, på do og i dusjen på sykehjem. De hjelper barna på WC og skifter bleie. I praksis bruker man energi på samme måte som deltids- eller heltidsjobbende.
Folk er slitne når de kommer hjem. Og hva er bedre etter seks måneder i jobbpraksis? Jeg mener de klarer seg kjempebra på arbeidsstedet, men de får ikke lært seg flytende norsk og bruker lang tid på å få seg jobb. Det er et stort problem med ordningen. Ansatte og sjefen er ikke lærere, for de har alltid dårlig tid.
Min mening er at det må finnes en slags garanti for å få jobb etter skole eller jobbpraksis. Og i så fall bør vi som nykommere ha troen på at opplegget ikke er unyttig. Noen tror at jobbpraksis er et kreativt tiltak som bare er til fordel for bedriftene og at de får et påskudd til å utnytte folk. Men det snakkes ikke høyt om.
Likevel er folk forskjellige. Noen har høyere utdanning enn andre, andre har mer lyst til å jobbe enn å lære seg norsk. Uansett er det veldig riktig at opplegget med praksis vil være såpass nyttig at myndighetene motiverer oss nykommere.
