- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
De syr samekofter med indisk stoff, driver med teknojoik eller sitter på lesesalen på Blindern. Mye av diskrimineringen samer opplever i Oslo, skyldes mangel på kunnskap om hva det vil si å være moderne same og gammeldagse oppfatninger om identitet, hevder sosialantropolog Astri Dankertsen i sin ferske masteroppgave om samer i Oslo.
Ikke bare innvandrere fra fjerne strøk opplever at nordmenn har rare forestillinger om hvem de er. Når folk flest tenker på samer, tenker de på rein, Finnmarksvidda og et liv i pakt med naturen. Men det finnes langt flere samer som lever et mer eller mindre A4-liv i Oslo enn som driver med reindrift nord for polarsirkelen (rundt 5000 – nesten dobbelt så mange!).
Likevel har forskerne alltid interessert seg mer for reindriftssamene enn for bysamene. “De er fornorsket og ikke riktige samer lenger”, hørte jeg for noen år siden en tysk antropologiprofessor si mens han viste bilder av samer i Oslo og Tromsø. Astri Dankertsen viser hvor feil slike påstander er.
Det er heller omvendt. Oslosamene bruker storbyens muligheter til å fremme det samiske og til å fornye samisk kultur. For eksempel ved å drive med forskning eller politikk, ved å jobbe i departementet med samiske saker eller gjennom kunsten: Mange samiske kunstnere bruker Oslo som arena fordi stedet de kommer fra, blir for lite, og fordi de kan nå et større publikum i Oslo. Her kan de treffe likesinnede. Det er lettere å være annerledes i byen: Her er det – i motsetning til bygda – lov til å skille seg ut. Ikke minst derfor har jo mange innvandrere fra fjerne strøk (og mange nordmenn med sære interesser, samt homofile) flyttet fra distriktet til hovedstaden.
Flere er faktisk blitt “mer” same etter flyttingen til Oslo. I Oslo tilbringer en jo mer tid med folk som ikke er samer, og er nødt til å svare på spørsmål om bakgrunnen sin og blir derfor mer bevisst, skriver hun. Og mange samer som tidligere underkommuniserte sin samiske bakgrunn går på diverse kurs (bl.a. språk) for å lære å “bli” same. Mye av den samiske, organiserte aktiviteten i Oslo er faktisk knyttet til kunnskapsformidling om samisk tradisjon – blant annet i Samisk hus i Akersgata.
Kultur er alltid i forandring – kanskje spesielt i byen? Et godt eksempel er store arrangementer som Vinterfestivalen som finner sted i forbindelse med Samefolkets dag 6.februar. I fjor ble det arrangert en “koftewalk” – et moteshow med samedrakter. Ordet koftewalk er i seg selv et eksempel på innovasjon, skriver hun. Man kombinerer ordet kofte med moteverden og catwalkbegrepet.
Og disse koftene er heller ikke det de engang har vært: Verden er tilstede. Det kan hende at samekofter ligner indiske sarier. Dette skyldes at enkelte samiske kvinner kjøper stoffet i pakistanske butikker på Grønland i Oslo. Antropologen har også observert en kofte som var kinesiskinspirert med brokadestoff, skulderputer og flettede, svarte silkebånd som kantbånd.
Under Samisk vinterfestival spilte dessuten flere innovative musikere, blant annet Intrigue, et samisk metalband, og Per Tor Turi som driver med teknojoik. Joiken – den tradisjonelle samiske sangformen, har forandret seg. Joiken til det populære bandet Adjágas (som vi kan se på musikkvideoer på TV) er gammel, men tittelen ”Mun ja mun” (jeg og jeg) referer til rastafarienes ”I and I”, som brukes for å vise bånd til Gud, åndsfeller og omverdenen. Joikens mening, framhever antropologen, er altså knyttet til rettighetskamp for undertrykkede folkeslag. Det å være moderne same har nemlig et globalt aspekt: En føler solidaritet med andre urfolk i andre land.
For å trives i Oslo trenger en flerkulturell kompetanse. Som Johan Aslak, en mann i syttiårene fra Varanger sa til antropologen, er dette også en gammel, verdsatt, samisk kompetanse. Det å kunne omgås mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, og beherske kodene i ulike situasjoner, var en nødvendighet og en dyd, påstår han. Finnmark har alltid vært et flerkulturelt fylke. Derfor ser han ikke det som et problem at man må tilpasse seg, til en viss grad, i Oslo også.
De fleste føler seg derfor ikke bare samisk, men både norsk og samisk (og mye mer), leser vi. Å heise sameflagget under 17.mai-toget betyr derfor ikke at en ikke er lojal mot den norske nasjonalstaten. Som kjent ble bruken av samiske flagg i Oslo forbudt i fjor. Begrunnelsen var at det er det norske som skal markeres på 17. mai, derfor kunne ikke det samiske flagget brukes. Konflikten dreier seg altså om ulike oppfatninger om hva det vil si å være norsk.
Mange samer i Oslo, skriver Dankertsen, lever et liv der de “hopper mellom å være norsk og samisk”. For mange er det bare ved spesielle anledninger at den samiske identiteten er relevant. De oppsøker “etniske situasjoner” for å leve ut den samiske siden, for eksempel på samefester, i foreninger og steder som Samisk hus der en kan møte andre samer, spise reinsdyrkjøtt og snakke samisk. Viktig er også Internett. Det finnes mange samiske nettsamfunn, chattesider og diskusjonsgrupper. Mange samer har kommet inn i det samiske miljøet i Oslo ved hjelp av Internett.
Mange samer er glade for slike møtesteder. I motsetning til bygder i Indre Finnmark er det vanskelig å vite hvem en kan snakke samisk med. I Karasjok vet alle hvem du er i slekt med – slik er det ikke i storbyen. Samene i Oslo kommer fra hele landet. En utvei er også å bruke ytre tegn for å signalisere at en er same, bl.a. “etniske klær” eller mer diskret nøkkelringer, pins, t-skjorter og buttons – laget med samiske motiver. Slike tegn er ofte kun gjenkjennelig for samer. De krever “etnisk kompetanse”.
Men blant samene i Oslo finnes det en stor variasjon. Det finnes “praktiserende” og “ikke praktiserende” samer (og de “tilbakevendte”). Nordmenn har diskriminert samene og sett ned på dem i mange tiår. Dette setter spor. Det finnes fortsatt en del samer som skjuler sin bakgrunn, spesielt mange voksne og eldre fra Finnmarkskysten.
Antropologen som har gjennomført denne forskningen har forresten også samisk bakgrunn. Det er ikke overraskende. En stor del av forskningen om samer gjøres av samer. Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsforskere studerer minoriteter, og minoriteter forsker på seg selv. Mange forskere med minoritetsbakgrunn bruker samfunnsvitenskapen aktivt for å forstå sine egne liv, og bruker sine egne livserfaringer for å kritisere samfunnsvitenskapelige teorier. På denne måten, skriver Astri Dankertsen, blir ikke vitenskapen kunnskap om “de andre”, men også for “de andre”, altså for folk selv. De studerte kan dermed selv være en del av definisjonsmakten.
Astri Dankertsen vil innlede fra sin mastergradsavhandling tirsdag 3.oktober kl 18 på Samisk hus i Oslo.
