- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Vi står utenfor Bergstien 13, adressen til Det Mosaiske Trossamfunns synagoge og kontorlokaler. Vi har akkurat passert to skuddsikre mørklagte dører, og ser på plassen foran oss. Den er omringet av store betongklosser som står i en beskyttende halvsirkel rundt inngangspartiene.
– Jeg lurer på hva naboene tenker om at vi blokkerer hele gata deres, sier rabbiner Joav Melchior ettertenksomt.
Noen timer tidligere ble jeg vist inn til Joavs kontor for første gang. Mannen som møter meg er høy, mørkhåret og kjekk. Han smiler mye. Kontoret han sitter på er lite og ligger nederst i gangen, med et vindu ut mot bakgården. Det er bøker på alle kanter, foran ham på skrivepulten ligger et eksemplar av Toraen, og en blokk med en penn.
– I tilfelle jeg også vil notere noe når vi snakker sammen, sier Joav og nikker mot boka.
Aksenten hans er ubestemmelig, med enkelte skarrende r-er. Han unnskylder norsken sin, ”jeg kan ikke snakke så komplisert”. Det er ikke så rart: han var tross alt bare åtte år forrige gang han bodde her. Den gangen jobbet faren som rabbiner i trossamfunnet, og unge Joav gikk i norsk barnehage. Siden flyttet familien til Jerusalem der Joav studerte jødisk lov og filosofi. En dag foreslo faren at han kunne jobbe som rabbiner.
– Foreldre vil jo at barna skal ha noe å gjøre og leve av, sier Joav.
Og det passet menigheten bra at Joav valgte å flytte til Norge med kone og to barn i slutten av juni for å jobbe som rabbiner. Han har forankring både i Norge og Israel, og menigheten hadde vært uten rabbiner i et halvt år før han begynte. I tillegg bor besteforeldrene i Danmark og Joav har dansk pass – ”jeg er skandinaver”. Nå har han kun jobbet som rabbiner noen uker, og kan ikke riktig svare på hvordan en vanlig dag ser ut. Men at det blir lange dager, det er sikkert.
– Jeg har leksjoner, studiesirkel, jeg preker i synagogen og jeg hjelper til i barnehagen hver fredag. Joav er glad i barn, og begge sønnene hans går i barnehagen i etasjen under kontoret hans.
– Jeg skulle gjerne vist dere barnehagen, men barna mine bør ikke se meg nå, ler han. Vi hører lyden av barn der vi sitter. Joav reiser seg og går bort til vinduet.
– Kanskje de er ute nå? Han ser ut på en tom bakgård, og deretter på klokka. – Nei, det er for tidlig.
Joav er åttende generasjon rabbiner. Faren er Norges overrabbiner Michael Melchior, og bestefaren var overrabbiner i København fram til 1996. Skal sønnene hans også bli rabbinere?
– Nei, nei. De skal selvsagt selv få bestemme hva de vil gjøre. Han eldste på 5 år har store planer om å bli fotballspiller, humrer Joav.
Da Joav giftet seg, flyttet han og kona til en by som ligger tre timer unna familien i Jerusalem. Nå bor han enda lenger unna familien sin.
– Det er kanskje noe spesielt med jøder og at vi flytter så mye. Vi har en forhistorie der vi ble – og fortsatt blir – kastet fra land til land. Mens nordmenn vanligvis blir i samme område, er det for eksempel mye utskiftninger her i menigheten, sier Joav når jeg spør han hvorfor han flytter så langt unna foreldrene sine i Israel.
– Men vi har god kontakt selv om vi ikke bor i nærheten av hverandre, sier Joav og begynner å skrive på tastaturet foran seg.
– Jeg leter etter familiesiden vår på internett, forklarer han mens han tastende prøver å finne fram siden uten hell.
– Nå husker jeg ikke adressen, men vi har en egen side der vi legger ut bilder og forteller om ting som skjer i livene våre.
Vi går mot synagogen. Enda en gang må det fikles mye med låser før vi er inne. Hovedinngangen til synagogen er for tida ikke i bruk. De som skal til gudstjeneste må gjennom den skuddsikre inngangen til Det Mosaiske Trossamfunn, for deretter å gå bakgangen inn til synagogen.
Synagogen ble innviet i 1920, og har i dag ca 900 medlemmer. Vi går mellom stolradene mens Joav forklarer hvorfor kvinner og menn må sitte atskilt.
– Det har noe med konsentrasjon og atmosfære å gjøre.
Joav finner notatene fra den siste bønnestunden han holdt. Han anbefaler meg å ikke lese den ”den er full av skrivefeil”, men forteller ar den handlet om å ta ansvar.
Vi kommer igjen inn på det uunngåelige temaet: Israel og krigen. Joav selv er fra byen som ble mest bombet i siste krig. Han er tilbakeholden med å si hva han mener.
–.Jeg vil ikke si noe politisk, jeg kan kun si hva jeg føler. En krig har alltid to sider, og du finner samme historier på begge sider. Det føles ikke bra å se Libanon ha det så dårlig.
Joavs ankomst til Norge var midt under Jostein Gaarder-debatten. Sommerens debatt satte mange sinn i kok, og Aftenposten hadde aldri før mottatt så mange leserinnlegg som da. I tillegg trykket Dagbladet en karikatur der Israels statsminister Ehud Olmert står i en konsentrasjonsleir med et gevær. På bakken ligger en død palestiner. Det var ikke så hyggelig å komme til Norge i den perioden, forteller Joav. Han vil ikke uttale seg om debatten før han lærer hvordan folket og kulturen i Norge er.
– Jeg vil forstå det norske folk mer før jeg sier noe. Men den debatten, i tillegg til jødekarikaturen i Dagbladet, gjorde at jeg følte at Norge var et antisemittisk land. Nå har jeg det mye bedre.
Vi skal til å gå, og er blitt fulgt ut av Joav – ikke bare fordi han må på grunn av sikkerheten, men fordi en jøde skal følge gjestene sine ut. Fotografen spør hva som står over døren inn til synagogen, og Joav oversetter. Rett før vi går, kommer han med en siste oppfordring.
– Uansett hva man synes om Israel, er det viktig å ta det ut mot Israel, ikke mot norske jøder, sier han alvorlig.
En uke etter vårt besøk, ble det avfyrt flere skudd mot synagogen. – Dessverre vet nå naboene hvorfor vi er nødt til å ha alle sikkerhetstiltakene, skriver Joav i en mail.
Billedtekst: Joav Melchior er helt fersk rabbiner i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo.
