- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Journalist Bjørn Lecomte avslører allerede i overskriften i artikkelen i UTROP nr. 13 hvem som er homofobe og hvem som står bak vold mot homofile i Norge.
Dette er svært imponerende, spesielt ettersom vi fremdeles ikke har fått et system for registrering av hatkriminalitet mot homofile, og siden det heller ikke har blitt forsket på dette i Norge.
Det lille vi vet er at homofile er mer utsatt for vold og trusler om vold enn den generelle befolkningen, at menn er mer utsatt enn kvinner og at unge er mer utsatt enn eldre.
Hvordan kan man da være så sikker på at det da er muslimer som står bak hatmotivert vold?
I sommer har det vært tre saker i media om menn som har blitt slått ned på grunn av seksuell orientering. Det eneste man vet om de som stod bak volden er at de ikke så norske ut, den ene ble beskrevet med ”trekk fra Midtøsten”.
Hvor folk kommer fra, eller om de er religiøse er neppe det som står i hodet på noen som blir slått ned på gata. Likevel klarer Lecomte å dra den konklusjonen at det er muslimer som står bak sommerens voldsangrep.
Lecomte kaster seg på en trend som foregår i store deler av media, der muslimer er den nye skyteskiva, og der man krydrer beskrivelsene av den Andre (altså muslimene) med enkle, naive, stereotypiske og fordummende karakteristikker der ansiktene forsvinner, og vi står igjen med identitetsløse masker med ”islam” på.
Alt som er skummelt, farlig, annerledes, kriminelt eller uforståelig, det skylder vi på muslimene, selv om vi ikke vet noe om tiltalte faktisk er muslim.
Den vestlige verden har gjennom stadige forenklinger konstruert forestillingen om Muslimen, der uvitenhet, frykt og hat er med på å finpusse myten om den Andre til en karikatur av en patriarkalsk, homofob og trangsynt figur.
Det er i dag helt legitimt å drive med denne typen reduksjonistisk formidling av muslimer, på samme måte som det var helt legitimt å drive gjøn med jøder i tiden før og under 2.verdenskrig. Jødehets og antisemittiske holdninger forekommer fremdeles, men verken jøder, homofile, funksjonshemma eller andre minoritetsgrupper blir utsatt for samme ensidige negative fokus i massemedia som det muslimer blir.
Hvis vi virkelig ønsker å ha en offentlig debatt som slipper til flere stemmer enn de som blir hørt i dag er vi nødt til å se gjennom tåka og under overflaten av vår egen uvitenhet, slik at vi kan begynne å se konturene av ansikter og personligheter, og ikke bare den ensidige, tabloide smørja som vi blir presentert for i dag!
Betyr et nyansert bilde av ulike mennesker at man ikke skal kunne se hvor man har større utfordringer?
Selvfølgelig ikke!
Vi må ikke, i frykt for stigmatisering, feie alvorlige problemer under det persiske teppet (eller kanskje under den norske fillerya?)
Vi vet at koranen er sterk i fordømmelsen av homofili, på samme måte som bibelen er det.
Flere muslimske land har strenge straffer for forbrytelser “mot naturen”, og det er ikke tvil om at en del av de som kommer fra land der islam er hovedreligionen vil ha med seg medbrakte fordommer i bagasjen. Samtidig er det også sånn at det kommer en del politiske flyktninger til Norge, for eksempel fra Iran, som har flyktet nettopp på grunn av motstand mot denne menneskefiendtlige politikken.
Bildet av de to unge guttene som ble hengt i Iran i fjor fordi de (angivelig) var homofile har brent seg fast på netthinnen, og er blitt stående som et grotesk eksempel på hvordan det å elske ”feil” person kan få deg drept.
Vi må imidlertid heller ikke glemme at en 15 år gammel gutt ble knivstukket og drept av nynazister på Holmlia for fem år siden fordi han hadde ”feil farge” på huden. Drapet på Benjamin viser at det ikke var, og ikke er, lett å bli oppfatta som annerledes i Norge.
Mennesker som er i stand til å drepe fordi to gutter holder hender på gata eller fordi noen har pigmenter i huden som de ikke liker er ekstremister og fundamentalister, enten man begrunner det ut fra nazistisk ideologi eller religiøs fundamentalisme.
Enkle, stereotypiske fremstillinger av en gruppe er med på å legitimere både hat, mobbing og vold, enten det er jøder, lesber, afrikanere, kvinner eller muslimer som må gjennomgå.
Er det slik at alle homser er bare opptatt av sex? Er alle somaliere late og arbeidssky? Har alle lesber kort hår? Er alle nordmenn bare opptatt av shopping og det nyeste oppussingsprosjektet? Er alle jøder flinke med forretninger? Er alle menn potensielle voldsmaskiner? Er alle afrikanske jenter prostituerte? Er alle muslimer homofobe?
De fleste av oss vil vel protestere ganske kraftig på disse spørsmålene dersom vi får tenkt oss litt om. Hvorfor skjer det da gang på gang at alle muslimer blir skjært over en kam når det finnes over 1 milliard muslimer i verden og ca 80 000 bor i Norge? Muslimer i Norge tilhører mange ulike menigheter og de har mange ulike bakgrunner. Mange av dem er født og oppvokst i Norge av utenlandske foreldre, mens andre har kommet til Norge fra Pakistan, Iran, Indonesia, Somalia, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina.
Alt det som har starta som naive forenklinger og reduksjonistiske beskrivelser vil på sikt legitimere drittslenging, forskjellsbehandling og vold mot minoritetsgrupper. Dersom vi har som mål å bekjempe hatkriminalitet må vi vokse inn i en språklig bevissthet der vi får frem mangfoldet av ulike mennesker, og der vi ikke reduserer individer til merkelapper (merkelapper er som kjent beregnet for klær, ikke mennesker!)
Vi vet at hatvold mot minoritetsgrupper er et reelt problem, vi har sett at homofile blir slått ned på gata, at det skytes mot synagoger, og at afrikanere blir brukt som askebeger.
Eter terrorangrepene i London den 7. juli i fjor er kriminalitet motivert av religiøst hat seksdoblet i den britiske hovedstaden, det være seg vold mot muslimer eller hærverk mot moskeer.
Den sørafrikanske høyesterettsdommeren L. Ackerman sa i forbindelse med opphevelsen av en gammel sodomi lov at homofobi “gir grunnlag for et stort spekter av andre former for diskriminering”. Skal vi være i stand til å bekjempe fordommer og diskriminering må vi starte med å se at ulike former for hatmotivert vold henger sammen, og da nytter det ikke å prøve å bekjempe undertrykking på hver vår tue, vi må strekke ut en hånd og gjøre ting sammen slik at vi får en felles forståelse av de utfordringene vi har.
La oss derfor forene alle gode krefter til å dra lasset sammen og vise at vi alle er en positiv del av mangfoldet, uansett hvem man elsker, hva man tror på eller hva slags farge man har på huden!
