I 2003 ble det levert et privat lovforslag i Stortinget, som var ment å skulle bedre muslimske kvinners tilgang til skilsmisse. Lovforslaget bygget i stor grad på boken Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn utgitt av Human Rights Service samme år. Boka belyste problemet med haltende ekteskap, et begrep som kan henspille på to forhold. Det ene er det at en norsk skilsmisse ikke anerkjennes i alle land, slik at for ekteskap som er registrert i et av disse landene, vil fortsatt partene ha status som gift i dette landet, til tross for en norsk skilsmisse. Det andre er en skilsmisse uten religiøs/sosial anerkjennelse.
Lovforslaget var tverrpolitisk fundert og ble enstemmig vedtatt. Det er nå er en del av ekteskapsloven, og går ut på at for å få gifte seg i Norge må partene skrive under på å gi hverandre lik rett til skilsmisse. Det er også et forslag om tilsvarende for familiegjenforening, men dette ble ikke vedtatt i første omgang, men sendt tilbake for videre utredning. Dette forslaget har ennå ikke kommet tilbake til Stortinget.
Sviktende juridisk
argumentasjon
Ifølge Tone Linn Wærstad, som i vår leverte sin spesialavhandling i jus, Retten til ikke å bli diskriminert ved skilsmisse, var den juridiske argumentasjonen for lovforslaget sviktende.
– Det ble gjort lite juridisk forarbeid før loven ble vedtatt, og forslaget bygger på rettskilder som ikke finnes. Det ble blant annet sagt at Norge har forpliktelse i forhold til menneskerettslige avtaler å vedta akkurat en slik lov. Dette er ikke korrekt, påpeker Wærstad. På bakgrunn av denne feilaktige argumentasjonen kan det se ut som Stortinget trodde de var folkerettslig forpliktet til å vedta loven, noe de gjorde – enstemmig. Loven inngår i ekteskapsloven, og nå må alle som gifter seg i Norge skrive under på at de gir hverandre lik rett til skilsmisse.
Boka som forslaget hadde utspring i, hadde fokus på den type haltende ekteskap der kvinnen ikke får skilsmisse i opprinnelseslandet, og loven skulle hindre dette. Men er det virkelig der hovedproblemet ligger? Dette ønsket Wærstad å undersøke. Hun var skeptisk til hele lovprosessen og om dette tiltaket i det hele tatt ville være egnet til å sikre muslimske kvinner i Norge rett til skilsmisse. Ifølge Wærstad gikk mye galt i lovprosessen, både når det gjaldt de rettslige og faktiske vurderingene underveis. I prosessen forsvant fokuset på de kvinnene det gjaldt. – Ingen spurte de aktuelle kvinnene hva de trengte og hva de tenkte. De forsvinner i saken, og det hadde jeg lyst til å gjøre noe med. Jeg valgte derfor å intervjue ti muslimske innvandrerkvinner som hadde fått norsk skilsmisse, forteller hun.
Tone Wærstad ønsker med sitt prosjekt å gi et bidrag til å belyse problemfeltet på en annen måte enn det som var gjort. – Jeg ønsket å gjøre en juridisk vurdering, med et empirisk grunnlag, altså å bringe det juridiske og det faktiske nærmere hverandre, gjennom kvinnerettslig metode.
De berørtes stemme
Lovforslaget ble altså stemt gjennom for å beskytte kvinners rett til å skille seg fra en ektemann de av en eller annen grunn ikke lenger ønsker å være gift med. De muslimske innvandrerkvinnene Wærstad har intervjuet har fått skilsmisse til tross for at mannen i utgangspunktet ikke ønsket å gi dem det. Dette at de har skilt seg mot sin manns vilje er et viktig poeng og gir en del ekstra momenter i saken. – Jeg har fokusert på problemtilfeller. Ikke alle muslimske kvinner som skiller seg møter de samme problemene som de jeg har intervjuet, men det er viktig å få frem variasjonen for å kunne møte og beskytte alle, sier hun. Informantene ble rekruttert gjennom ulike interessegrupper.
Men hvorfor er det så vanskelig for disse kvinnene å få norsk skilsmisse?
– De møter mange hindringer som virker sammen og som gjensidig forsterker hverandre, både som innvandrer i det norske storsamfunnet, og i sitt eget miljø, der flere møter veldig sterke normer om at ekteskapet skal opprettholdes for enhver pris, forteller Wærstad. Det er vanærende å skille seg, både for kvinnen, familien og ektemannen. Kvinnene kan ikke bestemme det selv, og dermed er retten til å bestemme over egen skilsmisse, som følger av norsk lov, kraftig redusert. Kvinnene fortalte om den lange veien frem til den norske skilsmissen. De fortalte om mange runder med mekling med familien og i moskeen som førte til at de måtte gjennom flere gjenforeningsforsøk. Mange aktører er med og bestemmer i prosessen. Anerkjennelse fra familien, miljøet og for noen også fra religiøse ledere, er avgjørende. De som ikke følger reglene risikerer brudd med miljøet, og det koster mye. – Samtidig koster det mange mye å følge reglene. Men da blir de i alle fall skilt, påpeker Wærstad.
Et viktig moment i saken er at meklingen som foregår i moskeen eller i familien beveger seg langt utenfor det norske rettssystemet. Og selv om det i meklingen slås fast at det ikke er greit at mannen behandler kona dårlig, er ekteskapet i seg selv så viktig at det ikke er nok til å oppheve ekteskapskontrakten, sier Wærstad. – Flere av kvinnene ble utsatt for svært grove overgrep i ekteskapet. Disse kvinnene levde med daglig brudd på menneskerettighetene og skilsmisse var den eneste måten de kunne få trygghet for psykisk og fysisk integritet, mener hun.
Forholdet til det
religiøse
Selv om skilsmisseprosessen i stor grad var preget av det muslimske miljøet og deres normer, var ikke det religiøse aspektet, når det gjaldt selve skilsmissen, noe som kvinnene opplevde som problematisk for egen del.
– De snakker om problemet med vanære og betydningen av å opprettholde ekteskapet – spesielt for barnas skyld, forteller Wærstad. – For kvinnene selv spiller det ingen rolle om de har en formell religiøs anerkjennelse av skilsmissen. De følte selv at de hadde rett til skilsmisse, også i følge Sharia-retten. De mente at det står i Koranen at det er lov å skille seg, også uten å ha blitt mishandlet, og var altså trygge på sin skilsmisse, sier Wærstad. Videre forteller hun at dette er religiøse kvinner som er opptatt av å leve riktig i forhold til sin religion.
– Det de primært ønsker er en norsk skilsmisse. Og dette var noe de fokuserte på i intervjuene; hvor vanskelig det var å få den norske skilsmissen. Da holder det ikke å lage lover i forhold til haltende ekteskap. Først norsk skilsmisse, så løse problemer som er knyttet til haltende ekteskap, slår Wærstad fast.
Norske myndigheters rolle
På spørsmål om hva hun mener norske myndigheter bør gjøre for å bedre disse kvinnenes tilgang til skilsmisse svarer Wærstad at myndighetene kan rette en innsats på flere nivåer, som igjen vil gjøre at norske myndigheter bedre oppfyller sine forpliktelser i forhold til FNs kvinnekonvensjon (CEDAW).
– Jeg mener det er mye som kan gjøres, som vil ha mye større effekt enn en underskrift, som den omstridte loven innebærer. Norske myndigheter bør blant annet forsøke å få muslimske land til å anerkjenne norsk skilsmisse. Rettshjelpsordninger kan utvides, både økonomisk og praktisk. For kvinner som giftet seg i opprinnelseslandet og siden ble skilt her, kan det være en stor økonomisk byrde å få skilsmisse i opprinnelseslandet, påpeker hun.
Wærstad påpeker at det samtidig er viktig å huske at disse kvinnene også møter utfordringer og diskriminering i det norske samfunnet for øvrig. Her kan for eksempel både norskopplæring og informasjon om rettigheter styrkes. Men det kanskje aller viktigste på det nåværende tidspunkt er å frembringe kunnskap.
– Det prosjektet jeg har gjort viser bare en liten del av dette problemfeltet. Det er viktig med mer kunnskap om disse kvinnenes rettslige og faktiske situasjon, avslutter Wærstad.
(Tidligere publisert i KILDEN)
