- Når ulike kulturer møtes - 05.10.2006
- Når vann koster penger - 02.06.2006
- Dårlig tannhelse blant barn med ikke-vestlig bakgrunn - 19.04.2006
Denne historien stod på trykk i fagbladet Sykepleien, og illustrerer utfordringer helsepersonell kan møte i kontakt med det stadig mer flerkulturelle Norge. Over 8 % av pasientene i norsk helsevesen har innvandrer – eller minoritetsbakgrunn. Utrop spurte en psykiatrisk sykepleier, nettverkskoordinatoren i Internasjonal helse- og sosialgruppe, og en sosialantropolog om hva de mener er de største utfordringene helsevesenet står ovenfor i møte med nye kulturer – og hva løsningene er.
Psykiatrisk sykepleier
Madhu Sharma har jobbet som psykiatrisk sykepleier i 10 år, og jobber nå med et prosjekt der hun koordinerer den psykiske helsetjenesten i Bærum kommune. Hun mener at det er mange utfordringer helsevesenet står overfor i et flerkulturelt samfunn.
– Det er ikke lett, man møter hverandre med myter, sier Sharma. Hun forklarer det med at atferd generaliseres, og tolkes ut fra egne verdier.
– Det er et problem at man ikke klarer å sette seg inn i brukerens sko, selv med god vilje.
Hun gir mange eksempler på dilemmaer der det er viktig å snakke sammen for å kunne hjelpe best mulig.
– Et eksempel gjelder sykebesøk. Hvis et familiemedlem i en storfamilie er innlagt, kommer ofte hele familien på sykebesøk, og flere mennesker kan jo bli høylydt. Helsepersonellet får da et dilemma; skal de inkludere hele familien eller skal de be dem om å gå hjem? Noen vil da kanskje tenke at de skal gi pasienten enerom, men det er ikke grunn nok bare fordi familien kommer på besøk.
Et annet dilemma Sharma nevner, er fødende kvinner; pakistanske kvinner er kjent for å skrike mye, og får da kanskje mer bedøvelse enn afrikanske kvinner som går for å tåle mer smerte. Og hvordan kan dette forbedres?
– Det er viktig at man blir bevisst egne myter. Man må snakke sammen. Alle er individer som må tas på alvor, og det er nødvendig at man derfor ikke generaliserer.
Nettverks-
koordinatoren
Tayyab M. Choudri er nettverkskoordinator i Internasjonal helse- og sosialgruppe (IHSG). Organisasjonene retter søkelyset mot innvandrernes helse og sosiale problemer. Choudri synes Sharma overdriver utfordringene.
– Det er klart at innen psykisk helse så vil språk være et hinder. Det er ikke mange psykiatere og psykologer med minoritetsbakgrunn, og man har jo tilfeller der familiemedlemmer blir brukt som tolk.
Choudri ser ikke på store familiebesøk som et problem, men noe som er positivt fordi det viser at de bryr seg.
– Utfordringen er hvordan man kan bedre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pårørende.
Han tror løsningen for helsevesenet er å ansette flere med dobbel språkkompetanse.
– Vi trenger flere med minoritetsbakgrunn på skolebenken. Folk vil alltid bli syke, og ulike kulturer har ulikt syn på mange sykdommer. Mange tenker kanskje at depresjon ikke er psykisk, men at man har fått en ånd i kroppen.
Sosialantropologen
Stipendiat i sosialantropolog og forfatter Torunn Arntsen Sørheim jobber ved Nasjonal Kompetanseenhet for Minoritetshelse og har forsket på møter mellom innvandrere og helsepersonell.
– Jeg vil helst kalle det utfordringer, ikke flerkulturelle utfordringer. Men helsevesenet er fortsatt ganske monolittisk og bør slik sett utfordres. Mange av utfordringene handler ikke om
kulturforskjeller, selv om de både finnes og er nødvendig å håndtere, men om strukturelle forhold som ikke fungerer og som slik sett får kulturforskjellene til å bli forsterket. Det viktige er at arbeidsgivere legger til rette for å bedre de strukturelle forholdene og gir ansatte mulighet til å bli kompetente til å håndtere alle pasientsituasjoner på en for begge god måte, uansett pasientenes bakgrunn.
Hun mener løsningene også handler om å vektlegge grunn- og videreutdanning, og ha et perspektiv på pasientbehandling som gir rom for gjensidig læring om hverandre. Når det gjelder hvordan man skal håndtere store familier som kommer på besøk, og som kan være en belastning for pasienten, er Sørheim klar i sin sak:
– Det er viktig at pårørende og besøkende lærer hvordan de kan være dette på en måte som gjør at de ikke er en belastning for pasienten eller medpasienter. Helsepersonell kan med fordel bli flinkere til å vurdere og på en imøtekommende, men grensesettende måte, meddele at pasientens beste er at de går. Det er alt for mange helsearbeidere som er utydelige i slike situasjoner og som derfor kan bli ganske ufine når de endelig tør si fra til besøkende.
