Det er kanskje så mye som 100.000 innvandrere uten lovlig opphold i Belgia. De er sårbare og utnyttes grovt på det illegale arbeidsmarkedet.
– Overrasker det deg? sier Arsiene Bivouma, – tenk om igjen. De får ingen understøttelse fra staten, men de må overleve. Da finnes kun det svarte arbeidsmarkedet igjen. Der har de ingen rettigheter, men må ta det de får og på arbeidsgivernes betingelser.
Bivouma er 27 år og fra Cabinda, en liten angolansk enklave (landstykke omringet av utenlandsk område, red.anm) mellom de to Kongo-republikkene. Enklaven kjemper for å frigjøre seg fra Angola. Motstandsbevegelsen i Cabinda hevder at folket i enklaven utnyttes og undertrykkes av angolanerne. Bivouma jobbet i motstandsbevegelsen og måtte flykte. Han kom til Belgia uten papirer, og selv belgiske myndigheter erkjenner at han ikke kan sendes tilbake. Men de vil heller ikke gi han oppholds- og arbeidstillatelse.
Papirløse
27-åringen er valgt til talsmann for en gruppe på hundre innvandrere uten lovlig opphold. De har okkupert en av kirkene i den belgiske byen Charleroi for å rette søkelyset på sin situasjon og for å søke kirkeasyl for å unngå å bli kastet ut av landet. De kommer fra hele verden, fra Russland og Romania i Europa, til Afrika og Latin-Amerika, og de er en del av en bevegelse. Mer enn 20 kirker er okkupert av papirløse over hele Belgia, mange av dem med klar støtte i menigheten. I Charleroi har de foreløpig valgt å stå utenfor UDEP. – Heldigvis har vi god støtte i menigheten, sier Bivouma. Nå truer de med sultestreik for å få myndighetene i tale.
– Poenget for oss er å få satt søkelyset på de livsbetingelsene vi tilbys her i Belgia, sier Bivouma, – men vi vil vurdere å melde oss inn i UDEP etter hvert. Vi vil ha fokus på den utnyttelsen vi utsettes for på arbeidsmarkedet. Vi vil at oppholdet vårt i Belgia legaliseres slik at vi kan klare oss selv uten å ligge noen til byrde, men også uten å bli utnyttet.
– Vi krever dessuten at alle uten lovlig opphold gis den samme behandlingen og får opphold etter de samme kriteriene over hele landet. Vi ser nemlig at enkelte får opphold på et grunnlag som for eksempel jeg har fått avslag på. Det er uholdbart, sier Bivouma som helst vil komponere og opptre hvis han ikke hadde vært papirløs. Gitaren hans har bare fem strenger, men den er aldri langt unna. – Jeg har ikke råd til å kjøpe ny streng, sier han, – nå savner jeg ikke denne strengen heller, jeg er blitt vant til at gitaren bare har fem.
Fagbevegelsen
bindeledd
Gruppa i Charleroi har nær kontakt med den belgiske fagbevegelsen, spesielt den sosialistiske føderasjonen av belgiske arbeidere (FGTB). Fagbevegelsen bistår de papirløse med alt mulig som kontakt med myndighetene, innsamling av mat, økonomisk støtte og mobilisering til støttedemonstrasjoner.
– Dersom myndighetene ikke lytter til oss og gjør det mulig for oss å leve normalt, med normale menneskelige rettigheter, så trapper vi opp konflikten ved å gå til sultestreik, sier Bivouma. – Det har hjulpet tidligere.
Samtidig mobiliserer fagbevegelsen til støttekonserter og solidaritetsdemonstrasjoner for å holde de papirløses situasjon på dagsordenen i den belgiske politiske debatten.
– Det trengs fordi dette spørsmålet ikke er det belgiere flest er mest opptatt av, sier Pasquale Colicchio, den lokale fagforeningsrepresentanten. – Vi må få frem livene og enkeltskjebnene til disse menneskene slik at også vi belgiere ser urettferdigheten i det som skjer, slik at vi ser at denne behandlingen også undergraver de rettighetene vi har opparbeidet oss over mer enn 100 år, slår han fast.
