Kjønnsidentitetsdebatt, kontrovers og seksuelle minoriteter er ikke noe forbeholdt kun vestlige sivilisasjoner. Gjennom flere århundrer har hijraen, Sørøst-Asias svar på Vestens transkjønnede, gjort seg gjeldende.
Hijraer inkluderer folk født i en mannskropp som har transseksuelle behov, noe som betyr at de har en ikke-mannlig eller kvinnelig kjønnsidentitet. Under gruppebeskrivelsen inngår tvekjønnede individer, personer med hormonproblemer samt kastrerte menn.
Historien om hijraen er eldgammel. Også kjent som hijira eller hijda, har de ofte blitt referert til som ”det tredje kjønnet”, et sted mellom mann og kvinne. Hijraenes røtter finner vi i tidlig hinduisme, hvor ymse individer etterlignet flere av religionens androgyne guddommer. I Kama Sutra henvises det til seksuell omgang mellom hijraene og munker, pilgrimmer og prester i templene, som vanlig praksis. Flere århundrer senere var de ettertraktede underholdere ved mogulkeisernes hoff, og det var ikke uvanlig at adelige muslimer i India foretrakk hijraer som tjenestefolk helt fram til 50-tallet.
Når britene koloniserte mesteparten av det sørøstasiatiske subkontinentet på 1800-tallet katalogiserte nyerobrerne de for ”evnukker”. Britene tok med seg viktorianismens negative holdninger til kjønn og nakenhet, og vedtok lover som forbød hijraenes praksis og livsstil. Etter Indias uavhengighet i 1947 ble lovene annullert, bortsett fra en som forbød kastrering, en sentral ritual hos denne gruppen.
I hindureligionen hører hijraen til en spesialkaste som er tilbedere av morgudinnen Bahuchara Mata. Under mogulenes tid, da islam hersket over store deler av subkontinentet, ble gruppen sett på som ”et tredje kjønn, i overensstemmelse med Allahs vilje”. Alle hijraer, uansett om de er hinduer eller muslimer, bærer et sterkt kulturelt preg av denne perioden, og mange hindu-hijraer har tatt med seg muslimske religiøse ritualer i sitt dagligliv.
Storfesten tar sted hver april måned. Hijraer fra hele landet treffes ved templet i Koothandavar i Villupuram-distriktet, som ligger i den sørlige delstaten Tamil Nadu. Under seremonien gifter man seg symbolsk med Vishnu/Krishna og minnes guddommen gjennom en rituell dans. I tillegg holder man en skjønnhetskonkurranse.
Sterk gruppetilhørighet
Ved å bli en hijra gjennomgår man en grunnleggende endringsprosess, hvor man oppgir det gamle livet og blir en del av sin nye ”familie”. Chelaen (studenten) får et spesielt forhold til sin guru (lærer) og denne prosessen avsluttes ikke før man har nådd en viss grad av kvinnelighet. Vanligvis bor hver guru med fem chelaer i en husstand, hvor chelaene er forventet å underkaste seg i mindre grad og være 100% lojale. Guruen skal selv forvalte sin egen inntekt, chelaenes innkomster og husstanden for øvrig.
Endringsprosessen kulminerer med kastreringsritualet, som i seg selv er ganske omstridt i den indiske samfunnsdebatten. Flere har begynt å se på ritualet som tvang, mens hijramiljøene avviser dette på det sterkeste. Selv om det er forventet at hijraene gjennomgår ritualet, er det vanlig at stadig flere ikke foretar seg det sterkt smertefulle og bedøvelsesløse inngrepet, kalt for nirvan (gjenfødsel).
Kampen for å bli godtatt
Hijraene i dagens India, Sri Lanka, Bangladesh og Pakistan lever på utsiden av samfunnet. De har lav respekt, selv hos lavkastene og har få eller ikke-eksisterende jobbmuligheter, noe som gjør at de ofte må ty til tigging eller selge kroppen sin. Selve prostitusjonen stammer rent kulturelt fra tiden hvor religiøs tempelprostitusjon var vanlig, og hvor hijraene nøt større anseelse.
Menn som har seksuell omgang med hijraer blir ikke sett på som homofile eller bifile i vestlig forstand, siden tanken om ”det tredje kjønnet” mellom kvinne og mann er fremtredende. Noen klarer til og med å finne seg ektemenn.
I India og Pakistan blir gruppen til en viss grad godtatt som tradisjonelle kunstnere. Hijraer er faste innslag i brylluper og barnefødsler, hvor man blir invitert til å synge og danse. Verten betaler hijraen en forhåndsavtalt sum, og i bytte får man (ifølge den lokale tradisjonelle overtroen) lykke og fruktbarhet.
Selv om flere i regionen har adoptert de sterkt negative holdningene fra kolonitiden, er folk varsomme med å fornærme de. Uhell og fattigdom vil følge den som gjør dem urett, skal vi tro den lokale overtroen. Hijraene er nemlig antatt å besitte overnaturlige evner som de får gjennom kastreringen.
Flesteparten av de moderne hijraene har for lengst innsett at det å organisere seg og bli politisk aktiv er et langt mer effektivt virkemiddel. Som hos andre lavkaste-grupper er man bevisst på å bedre sin økonomiske stilling i samfunnet. I de siste årene har det også vært en økende tendens til å engasjere seg i hiv-forebyggende arbeid og til å støtte de homofiles kamp for sivile rettigheter og likhet for loven.
Også andre har vært villige til å tale deres sak. Den indiske sivilrettsorganisasjonen People´s Union for Civil Liberties, som har sin virksomhet i Bangalore har kommet med sterk kritikk av blant annet lokalt politi og forvaltning. I rapporten “Human Rights Violations against the Transgender Community- a study of kothi and hijra sex workers in Bangalore”, utgitt i september 2003, skriver de at ”grunnleggende menneskerettigheter nektes en gruppe på bakgrunn av seksuell- og kjønnsbasert identitet”. Gruppen viser til flere episoder hvor ordensstyrken skal ha arrestert hijraer og mishandlet dem på det groveste, selv i tilfeller hvor sistnevnte ikke skal ha søkt etter klienter. Rapporten konstaterer at ”hijraer og andre seksuelle minoriteter trakasseres og diskrimineres på et kulturbasert grunnlag” og foreslår reell lovbeskyttelse for disse gruppene samt avkriminalisering av sexsalg og kjønnsnøytrale ekteskap, begge forhold (til en viss grad) straffbare i indisk straffelov.
