Den elskede unge mannen strener rett mot kjøleskapet forbi alle de entusiastiske imøtekommende slektningene, åpner kjøleskapsdøra og tar ut et glass melk før han uttaler noe sånt som ”endelig hjemme.”
Markedsføringsbransjen har forstått det mange andre bransjer ikke har forstått: overser man innvandrere, kan det være økonomisk ulønnsomt. Men for å sikre seg å nå massene utover såkalt etnisk markedsføring, valgte Tine en innvandrergruppe som kan oppfattes som trendy for en del mennesker. Når Madonna synger technolåter på sanskrit er det det ultimate signalet om at indisk og sørasiatisk kultur er tatt opp i massekulturen. Det mener i hvert fall en del antropologer og kulturteoretikere. Den britiske antropologen Parminder Bhachu har endog gått så langt som å si at det er hipt å være asiat nå for tiden. Om alle pakistanere i Norge av første og annen generasjon ville nikke gjenkjennende kan diskuteres. Kanskje er det annerledes i England. Men uansett er Bollywoods inntreden i norsk massekultur og høykultur et signal om at det i hvert fall er mer in å være sørasiatisk enn å være for eksempel tilhenger av arabiske slagere.
Så når Tine velger bhangra i bakgrunnen til reklamen for Norges nasjonaldrikk, er det ikke bare for å nå det store antallet personer med indisk og pakistansk bakgrunn i Norge, men også fordi bhangra har en hip appell til deler av majoritetsbefolkningen.
Bhangras popularitet ble tydelig da to bhangra låter ble spilt på topp VG 20 i 2002; både den norskpakistanske Shahzad Ghufoors ”Rap møter bhangra” og den internasjonalt kjente artisten Punjabi MC. Trolig økte populariteten til de energigivende rytmene gjennom disse hitene. Når britiske og indiske bhangraartister gjester Norge, er det ikke bare en stor og entusiastisk skare norskpakistanere som går på konsertene. Ghufoor anslår at folk med etnisk norsk og andre bakgrunner utgjør ca 30 % av publikummet. – Bhangra blir del av en kosmopolitisk identitet, på samme måten som mye mat, klær og musikk, mener Ghufoor, som i tillegg til å være artist arrangerer konserter og driver en Bollywoodfilmbutikk.
I den opprinnelige formen av den minst 500 år gamle musikkarten, ble Bhangra brukt i forbindelse med innhøstingsfeiringer blant bønder i Punjabområdet i det vestlige India og østlige Pakistan. Musikken preget av den energiske rytmen fra dhol-trommen spredte seg raskt og ble tatt i bruk på tvers av klasseskiller i Punjab til bryllup og andre feiringer.
Da åtte millioner punjabier emigrerte i en av de største folkevandringene i moderne tid, som følge av delingen av India og Pakistan i 1947, tok de Bhangra med seg, og endret etter hvert folkemusikken enormt selv om rytmen fra dhol-trommen er umiskjennelig til stede og gir musikken det samme navnet.
På grunn av medlemsskapet i det britiske samveldet, flyttet en svært stor andel av emigrantene som følge av India/Pakistan delingen til Storbritannia, spesielt til London, Manchester og Birmingham. På samme tid flyttet mange indere som hadde arbeidet på jernbanen i Øst-Afrika under kolonitiden til England. Blant disse svært forskjellige gruppene sørasiatere ble den nye formen for bhangra i en ny form gradvis et samlingspunkt.
I moderne former har bhangra blitt kombinert med hip hop, reggae, drum’n’bass og house musikk. Som en musikkform utformet av andre- og tredjegenerasjons britiske sørasiater, har Bhangra, som en del putter i ”World music” kategorien (andre kaller det en type britisk populærmusikk), hatt en særegen utvikling i sammenligning med mange former world music, som ofte har vært skapt av hvite velmenende kosmopolitter som leker seg med diverse ”etniske” utrykk. Transformeringen av bhangra som begynte på 70-tallet ble imidlertid skapt av de som hadde vokst opp med musikken eller hadde hatt den i familien.
Den tilsynelatende tradisjonalismen hos denne andre- og tredjegenerasjonsungdommen var egentlig et forsøk på å smyge seg unna foreldrenes kontroll på en akseptabel måte. Siden det var vanskelig å dra til nattklubber med ungdom fra annen etnisk bakgrunn enn sørasiatisk, satset heller britisk asiatisk ungdom på å få feste og danse til de siste bhangrarytmene gjennom ”the day-timer”, en fest i en pub eller samfunnshus for unnasluntrende studenter.
Den tradisjonelle dhol-trommen, fikk lagt til syntheseiser rytmer, elektrisk gitar og Hindi-filmmusikk . Etter hvert begynte DJer å kombinere musikkformer fra sør-Asia med moderne nattklubbmusikk.
På 80-tallet begynte Bhangra å innta mainstream i den engelske klubbscenen.
Den første bhangra hiten kom fra britisk-asiatiske Apache Indian, som kombinerte Punjabispråket med Jamaicansk engelsk (patois). Også dansen har blitt svært populær. I England og Australia arrangeres dansetimer på lik linje med aerobictimer. Fra New York lagde fitnessinstruktøren Sarina Jain den første bhangra workout videoen.
Selv om Bhangramusikken spredte seg til andre deler av befolkningen enn punjabier, har musikken en særegen betydning for punjabier på grunn av språket i tekstene og koder i dansingen som ikke kan fanges opp av uinnvidde. For mange punjabier har bhangra en sentral rolle som symbol på det tidligere udelte Punjab, selv om de samme fansene som føler seg sammenbundet som punjaber av bhangra på internettforum, forkaster en idé om et på ny forent Punjab som totalt urealistisk. Samtidig har bhangra blitt symbol på en felles sørasiatisk identitet for personer med indisk, pakistansk og sri lankisk bakgrunn.
Spesielt i England, USA, Canada og Australia er det enorme bhangra happenings ved fester, nattklubber, universitetshappenings, festivaler og ved veldedighet der folk med sørasiatisk bakgrunn og andre interesserte samler seg.
Fra Nederland arrangeres det bussturer for folk med sørasiatisk bakgrunn til England for å delta på store bhangra happenings. Fra Norge er det ikke en tilsvarende bevegelse til England i følge Ghufoor, men til gjengjeld kommer mellom 300 og 1200 personer, hvor mange har pakistansk bakgrunn. på bhangrakonsertene som arrangeres i Norge.
På spørsmål om bhangras rolle for identitet for ungdom med sørasiatisk bakgrunn i Norge sier Ghufoor: – Det handler ikke om identitet, men at mange liker musikken. India og Pakistan har sterke kulturelle røtter som gjør at ting derfra får mer fotfeste enn mye annet. Noen bølger varer lengre enn andre, sier han.
Og fra resten av verden bølger den transformerte bhangraen tilbake til India gjennom store plateselskaper og digges av urbane vestlig-orienterte overklasseindere. En av de mest innflytelsesrike bhangra DJene i New York, DJ Rekha, har uttalt at hun ser på moderne bhangra som britisk musikk. Men en person i den indiske vestliggjorte overklassen uttalte i et nettintervju til Islamonline at han mente bhangrapopulariteten i India skyldtes at ”De er våre” – med hentydning til andre- og tredjegenerasjonsmusikere i England. ”Vi lytter nå ikke bare til andres musikk”, sa han. Den globale populariteten gjør bhangra mer attraktiv i India og fører til at mange gjenoppdager den indiske arven fra landsbygda. Slik blir identifiseringen med bhangra både knyttet til stolthet over storslått indisk kulturarv og på samme tid tegn på at India er med i en global populærkultur. Da er det seriøst hipt å være asiat. Og Tine melk fra den norske landsbygda følger etter.
