- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
– Man er nødt til være litt ironisk for å endre holdning. Jeg tvang i alle fall folk til å snakke om det, sier Risten – som er same og lesbisk.
Noen minutter etter avtalt tid kommer Risten Ravna Heatta med et smil – bussen var forsinka. Vi tar heisen opp til kantina i øverste etasje, og får vite at Risten har høydeskrekk. Hun ser ikke utover kanten av inneverandaen man må gå for å komme seg til kantina, men holder seg pent til midten av gangen. Vi setter oss ute på en forblåst veranda med en kopp kaffe, og fotografen begynner å ta bilder. Risten har akkurat puttet en pris i munnen, og unnskylder seg til både fotograf og journalist.
– Du må ikke ta bilder av meg med snus. Uff, jeg holder på å slutte å røyke, men det er ikke så lett.
Jeg begynner å notere, men Risten er rask
– Du må ikke skrive at jeg snuser, humrer hun.
Risten forteller at hun født og oppvokst i Mase, en liten bygd mellom Alta og Kautokeino. Hun er reindriftssame, og har hatt en tradisjonell oppvekst i et reindriftsområde. For undertegnede sier en tradisjonell oppvekst som reindriftssame ikke så mye. Hvordan er en slik oppvekst?
–Man lever i pakt med naturen. For eksempel går jeg ikke med klokke, klokke er en stressfaktor, sier Risten og viser fram et bart håndledd.
–Alle kan brukes i reindrift. Jeg reparerte gjerder, skilte rein eller merka reinen.
Risten er en av elleve søsken, og noen av brødrene hennes driver fortsatt med reindrift. Hun vil ikke fortelle hvor mange rein familien har – det er som å spørre hvor mange penger man har i banken.
Risten har alltid vært åpent lesbisk, og har startet det første nettverket for lesbiske og homofile samer. De har ingen faste møter, ”det viktigste er at de vet at vi er der”. Som for eksempel for noen uker siden da to lesbiske samiske jenter ble slått ned av en gjeng svenske gutter. Da ble Risten ringt opp midt på natta.
– Det er viktig at man gjør noe med det med èn gang, man skal ikke vente til neste dag før man gjør noe, sa Risten til meg da hun noen dager tidligere var innom Utrop for å høre mer om hva det var hun skulle intervjues om. Risten har selv fått merke på kroppen hvordan det er å bli utsatt for hatkriminalitet. Hva som skjedde vil hun helst ikke snakke om.
– Episoden har fratatt meg tryggheten min, sier Risten alvorlig. – Jeg er mye mer observant på hva som foregår rundt meg nå.
Risten trekker klare paralleller mellom ekskludering i fortid og nåtid.
– Diskriminering mot våre nye landsmenn er som å lese samisk historie. Jeg er overrasket over storsamfunnets manglende kunnskap eller uvitenhet eller hva det er. Noen ganger tenker jeg at andre minoriteter har mer forståelse enn det storsamfunnet har. Selv sier hun at hun har voks opp som minoritet.
– Jeg har hele tida vært bevisst på min egen status. Jeg har blitt fortalt historier om hva tidligere generasjoner har gått gjennom, og hvordan man bør forholde seg til storsamfunnet. Man har selv et ansvar for å bli tatt på alvor.
Risten har bodd i Oslo i 12 år. Hun benekter at hun er en såkalt ”seksuell flyktning”.
–Det har aldri vært noe problem å være lesbisk i samemiljøet. Man snakket bare ikke høyt om det.
Da Risten var 20 år gikk det rykter i bygda om at det var en gammel ungkar som var på frierferd. Moren sa at det var helt uaktuelt at han skulle får gifte seg med Risten – hun skulle få lov til å leve sitt eget liv.
–Det var alt hun sa om det, hun forklarte ikke noe mer. Da fikk jeg fred, ler Risten.
– I min familie var homofili overhodet ikke noe problem.
Risten fikk bøker om homofili i julegave av onkelen sin. Han er gift med en norsk dame.
– De skjønte det hele tida. Foreldrene mine tipsa meg om andre samiske homofile jeg kunne ta kontakt med. De bodde alle i Oslo, så det ble store telefonregninger.
Jeg spør når hun startet nettverket for homofile og lesbiske samer, og Risten drar en CV opp av sekken sin.
– Skal vi se.. Nei, det kan ikke stemme, det må være før 1995. Hun resonnerer seg fram til at det må være 1990 hun startet nettverket.
På CV’en hennes står det ”norsk samekvinne” under nasjonalitet.
– Jeg er multiminoritet, sier Risten. – Av Norges befolkning er det ca 10 prosent som er samer, og av dem er kun 1 prosent reindriftssamer, og hvor mange av disse er homofile eller lesbiske?
Det vil hun ikke avsløre.
– Det er ikke så viktig. Men det er flere hundre som er organisert i eget nettverk, som enda ikke har fått tilgang til norske støtteordninger som en minoritetsorganisasjon. Så vi håper jo inderlig at det nye Sametingets regjering tar seg av dette og sørger for at det skjer noe på den fronten.
Risten forteller at hun tenker som en same, men klarer ikke riktig forklare hvordan en same tenker. Hun blir et øyeblikk ettertenksom før hun kommer på hvorfor hun tenker som en same: hun tror på sjamanisme.
– Det er sjamaner i min familie, de driver med folkemedisin. Man legger fram et problem for sjamanen, og når man går ut føler man seg som et sterkt og friskt menneske.
Jeg spør om det kan sammenlignes med en psykolog. Hun rister på hodet og nikker opp mot himmelen
– En sjaman har kontakt med noen der oppe.
Det begynner å bli fryktelig kaldt der vi sitter på verandaen, for ikke å nevne utsikten – det er langt ned til bakken. Vi går inn i varmen. Risten kommer igjen tilbake til overgrepet på de to lesbiske samiske jentene.
– Hvor er hjelpeapparatet i forhold til å bearbeide traumatiske opplevelser?
Risten er oppgitt over det hun opplever som manglende støtte, særlig fra sametinget.
– Sametinget burde støtte sine egne minoriteter. Det ble oppretta fordi det skulle sette fokus på en minoritet som blir undertrykt, nå undertrykker de selv en minoritet. De snakker om det og det er ikke måte på, og det er flott, men hvor er ressursene? De er totalt fraværende.
Helst skulle det samiske homonettverket fått økonomisk støtte.
– Jeg har store forventninger til den nye regjeringa så vi blir mer enn bare et symbol.
