- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Av
Aftenpostens overskrift ”greit med dårlig norsk” gir et inntrykk av at jeg mener at norsk ikke er viktig før skolestart. (Aftenposten aften 0809). Det er feil. Vi mener at det er viktig at barn med minoritetsbakgrunn lærer norsk før skolestart og foreldrene bør bidra til det. Også samfunnet gjennom blant annet rimelige barnehagetilbud og fritidsaktiviteter kan bidra til det. Etter dette bør det ikke herske noen tvil om hva vi mener om dette.
Det er uansett et faktum at mange barn har lite eller ingen norskkunnskaper ved skolestart. Selv om de har gått i barnehage er norskkunnskapene ofte dårligere enn deres etnisk norske jevnaldrende. Dersom skoler, barnehager og andre fortsetter å vurdere og teste disse barna utfra norskkunnskaper vil de ofte komme dårlig ut. Ofte dårligere enn hva de faktisk kan.
Å begynne på skolen uten norskkunnskaper er i utgangspunktet en utrygg situasjon for et barn. Spørsmålet er om skolene skal fortsette å fokusere på det disse barna ikke kan, nemlig norsk? Vil ikke det bidra til å skape en enda mer utrygg skolesituasjon for dem?
Disse barna er jo ikke språkløse slik man kan få inntrykk av i media. De kan også eventyr, de kan også sanger. De har også lært noe i løpet av de første leveårene. Forskjellen er at deres kunnskaper ofte er på et annet språk og forankret i en annen kultur. En annen forskjell er at deres kompetanse i svært liten grad vektlegges i den offentlige skolen. Vi mener at språk som urdu, tyrkisk, arabisk, og farsi er del av det norske samfunn og bør være kompetansegivende. Skoler, barnehager og samfunnet for øvrig bør i langt større grad anerkjenne og bekrefte hva minoritetsspråklige barn kan.
Det har vært minoritetsspråklige barn i osloskolen i over 30 år. Over 35 % av barn i osloskolen har minoritetsbakgrunn. På enkelte skoler er dette tallet enda høyere. Det er barn med et annet språk, kultur, religion, erfaring, kompetanse og behov. Denne situasjonen reiser en del spørsmål. Er det de minoritetsspråklige barna som skal tilpasse seg det norske skolesystemet? Eller er det også skolenes ansvar å tilpasse seg i forhold til denne elevgruppen slik at de får et likeverdig skoletilbud? Hvordan bør skolen utvikles i lys av et flerkulturelt samfunn? Hvilke kunnskaper trenger barn i slikt samfunn?
Enkelte skoler og lærere gjør en bra innsats for å legge forholdene til rette for minoritetsspråklige barn. Skolen som et system representerer og gjenspeiler i hovedsak flertallet i samfunnet. Lærebøker, innholdet i undervisningen, aktiviteter, og personell vitner om det.
På 70- og 80-tallet ble det lagt mer vekt på funksjonell tospråklighet, noe som også var en målsetting i mønsterplan 87. Denne mønsterplanen gjelder ikke lenger. Læreplanen L-97 inneholdt ingen målsetting om tospråklig eller morsmålsopplæring for minoritetsspråklige elever. Heller ikke det nye kunnskapsløftet som fastsetter endel mål for læringen ivaretar tospråklige barns behov og kompetanse.
I 1993 fattet flertallet bestående av H, Frp og deler av AP i Oslo bystyre vedtak om å fjerne morsmålsundervisningen. Det var ingen faglige argumenter som var grunnlaget for dette vedtaket. Hovedargumentet var at morsmålsundervisning ikke er det offentliges ansvar. Bystyret behandlet 20. juni 2001 et privat forslag fra undertegnede om å gjeninnføre morsmål som et selvstendig fag. Flertallet nektet enda en gang minoritetsspråklige elever rett til undervisning i morsmål og mer tospråklig opplæring.
I 1995 ble det gitt en forskrift til opplæringsloven som ga minoritetsspråkelige barn en viss rett til tospråklighet og morsmålsundervisning. Forskriften sier: ”Kommunen skal gi elever i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring til dei har tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følgje den vanlige opplæringa i skolen.” Oslo kommune har i stor grad ikke fulgt denne forskriften. Det har til og med vært stor motstand i kommunen om å informere foresatte om denne retten.
I stedet for at skolesystemet skulle tilpasse seg det flerkulturelle samfunnet har utviklingen i de siste 10-15 årene gått i motsatt retning. Skolen som system har blitt mer monokulturell og eurosentrisk. Undervisningen er i all hovedsak basert på norsk språk, kultur og en kristen formålsparagraf. Minoriteters kultur, språk og kompetanse har ikke fått noen stor plass i skolen. Den er ikke en del av skolens kulturelle kapital. Konsekvensen av dette er at mange minoritetsspråklige barn faller utenfor og blir i stor grad henvist til PP-tjenesten. Språkvansker blir ofte definert som lærevansker. Skolenes strukturelle problemer blir definert som elevenes individuelle vansker. En del av disse elvene utvikler adferds- og andre emosjonelle vansker.
Skolen i lys av elevgrupper er blitt flerkulturell. Bør ikke skolen som system også bli mer flerkulturell? Bør ikke skolebyråden og andre være mer opptatt av dette? Ja norsk er viktig, men det flerkulturelle samfunn handler om noe mer enn det.
