- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
De deltar ikke på ungdomsklubben, er ikke med på klassefester og jentene skal helst ikke sminke seg. Fedre går ikke på bygdefesten og enkelte mødre bærer skaut. Alkohol er tabu, skilsmisse uaktuelt. – De er helt greie folk, men jeg tviler på om jeg kan bli en venn med en av dem, sier informanten til forskeren.
Han snakker ikke om konservative muslimer, men om nordnorske læstadianere. Læstadianisme er en viktig religiøs protestantisk vekkelsesbevegelse i Nordskandinavia. På de årlige møtene samles – stort sett ignorert av mainstreammedia – opptil 100 000 troende. Læstadianere er en del av den lutherske kirken, men skiller seg ut ved å være konservative og bibeltro. Siden de anser Bibelen som eneste kilde til sannhet kan de betegnes som fundamentalister. Læstadianismen har mange likhetstrekk med bedehusmiljøet på Sør- og Vestlandet.
Men til tross for det store mangfoldet innen den norske kristendommen har forskerne ikke interessert seg like mye for dem som for islam. Men det fins en del forskning om læstadianismen. I hovedoppgaven “Bedehuset i Skibotn,- harmonisk sameksistens eller ekskluderende maktfellesskap?” fra juni 2006 viser religionsviteren Tina Cathrine Karlsen hvordan en kristen bevegelse kan skape en splittelse i en bygd uten at andre religioner (og innvandrere) er innblandet.
Innbyggerne i Skibotn i Nord-Troms respekterer hverandre, men læstadianere og ikke-læstadianere har ellers ikke så mye kontakt. En lever i forskjellige verdener. Det skyldes læstadianernes livsstil. En læstadianer forfekter en enkel livsstil og tar avstand fra overdådig forbruk, jåleri, utskeielser og annet som tar oppmerksomheten bort fra Gud. En viser troen ved sine handlinger, for eksempel gjennom å følge regler om å ikke dra på fest. Bruk av utfordrende klær som viser for mye hud, eller bruk av sminke og for mange smykker, bør unngås. Man skal dessuten ikke lese for mye “lettsindige” blader og bøker.
Religionsviteren skriver om en eldre dame som pleier å steke vafler når det kommer besøk. Men hun serverte ikke vaflene før de er blitt kalde. Hun forklarte det ut fra en læstadiansk tanke om at “det er ikke bra å nyte for mye”. Vafler var nesten for mye luksus i seg selv, å spise de varme ble på en måte smør på flesk, mente den læstadianske kvinnen.
Læstadianerne kaller ikke-læstadianerne for “Verdens folk”. Ordvalget signaliserer moralsk distansering: “Slik må vi ikke bli!” I talene på forsamlinger og stevner er forholdet til “Verdens folk” og deres syndige livsførsel, bortvendt fra Gud, ofte et tema. I forkynnelsen legges det stor vekt på forbudet mot utenomekteskapelig sex. Homoseksualitet er den “verste” synden og omtales med avsky av predikanter, ifølge antropologen Øyvind Eggen som studerte miljøet på slutten av 90-tallet.
Heller ikke populært er dans og rockemusikk fordi rytmen “setter følelseslivet i sving og virker forførende” og er “erotisk eggende”. Skepsisen til organisert idrett skyldes vel også at aktiviteten er utpreget kroppslig, mener Eggen.
Kvinner er underordnet mannen. En god kvinne er en “god husmor”. Kvinner har ikke lov til å forkynne eller være med i styret av bedehuset. Mannlige informanter og de fleste eldre kvinner sa til antropologen at likestilling er “naturstridig” og “mot Guds skaperordning”. Men kvinnene oppfatter seg ikke som annenrangs eller underlegen, understreker Lisa Vangen i et nytt forskningsarbeid: De ser seg selv som forskjellige fra menn, men som likeverdige.
Selv om læstadianismens stilling er ikke så sterk som for 30 år siden, så tiltrekker den seg stadig nye folk. Er læstadianismen et av de mange religions- og livsstilsalternativene? Bevegelsen er kanskje heller først og fremst familiebetinget. En blir født læstadianer. Antropologen skriver: “Bedehuset er fylt til trengsel av mange hundre mennesker. Alle har det felles at de er født og vokst opp i familier som følger den læstadianske tradisjon.” Religionsviteren skriver: “Det å få bli med på stevne for første gang var noe ”alle” læstadianske barn gledet seg til. På bedehuset treffer en familie og kjente, her møter man kanskje sin framtidige livsledsager, og her får de ikke minst føle et tett fellesskap med trosfrender.”
Læstadianismen har faktisk, ifølge Eggen, mange egenskaper som regnes som typisk for etniske grupper: Tilhengerne deler de samme kulturelle verdiene, de ser seg selv som en egen kategori og er “i stor grad biologisk selvreproduserende på grunn av normative restriksjoner mot ekteskap med verdens folk”.
Troen og fellesskapet gir trygghet. Men ikke bare det. I 160 år har den læstadianske troen også vært en drivkraft for religiøs, politisk og etnisk mobilisering. Etnisk? Jo. Eggen betegner læstadianismen ikke bare som “den største, sterkeste og mest seiglivede folkebevegelsen Nordkalotten har sett”, men også “den mest fleretniske religiøse bevegelsen i nordisk historie”.
Hvorfor? Bevegelsen ble startet på 1840-tallet av den nordsvenske predikanten og botanikeren Lars Levi Læstadius som et mottiltak til moralsk forfall, drikkfeldighet og diskriminering. Han vendte seg spesielt til de som sto lavest på den sosiale rangstigen – og det var den gang samer og kvener. Ved å opphøye fattigdom og slit til verdier i seg selv og til “Guds vilje”, klarte læstadianismen å gi de fattige et positivt selvbilde. Samer og kvener kunne samtidig fordømme det norske samfunnet, som higer etter materielle goder og blir blinde fra Gud, forkynnelsen og frelsen, skriver religionsviteren Tina Cathrine Karlsen.
Tidene er annerledes nå og bevegelsen er “mer pietistisk enn samisk”. Folk er ikke lenger fattige. Men fortsatt forfektes de samme idealene. En søker mot det gamle, er skeptisk mot det nye. Som andre fundamentalistiske bevegelser er læstadianismen en reaksjon på modernisering (og dermed paradoksalt nok et moderne fenomen). “Predikantens eneste oppgave er å formane menigheten til å holde fast ved den gamle, gode kristendom, den rette lære som ikke trenger modernisering”, skriver antropologen.
Likevel: Tradisjoner tilpasser seg nye tider, påpeker forskerne. Påbudet for kvinner om å bære hodeplagg (skaut) i offentlige sammenhenger blir bare fulgt ved spesielle anledninger. Nå er det ok for jenter å ha langt hår og de fleste familier har TV – tidligere sett på som djevelens verk – i stua. Færre og færre er skeptisk til at ungdommen tar høyere utdanning fordi en da ville bli i for stor grad påvirket av “verden” og dens verdier.
– Egentlig er vi er ikke er så veldig ulik andre ungdommer, mener læstadianerjentene Magda Helen Nilsen, Sissel Arnesen og Linn Monica Thomassen i et intervju med Altaposten. – Om vinteren er vi på fjellet med scooter og om sommeren er vi på ferie akkurat som andre folk.
