Hvordan kan mennesker være så onde? Hvorfor bruker Norge langt mer penger på krigføring enn på fredsbygging? Hvorfor forherliger norske journalister krig ved å framstille soldater som helter? Hvorfor er det så få militærnektere i Norge? Er det en kontinuitet fra UDI-saksbehandleren som kaster ut afghanere til soldater som dreper skolebarn (de gjør liksom bare jobben sin)?
Påstanden «Politikk er best på kino» har jeg hørt flere ganger i det siste. Det ligger noe i det: I disse tider der NRK med hensyn til følelsene til konserndirektører nekter å vise bilder fra norske storkonserners tvilsomme virksomhet i fjerne land, har kinoene fått en ny rolle. Dette ble ikke minst tydelig under festivalen Film fra Sør.
“Alle filmer som viser dagens mennesker i en gitt situasjon er politisk”, sa den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami til Klassekampen. I så forstand framsto The White Silk Dress for meg som en av de mest overbevisende anti-krigsfilmer. For på hvilken annen måte skal en oppfatte en film hvor en meningsløs krig ødelegger (bokstavlig talt) livene til en familie vi har fulgt gjennom to intensive timer (eller ca 15 film-år)? En familie hvor mor og far risikerer både liv og verdighet i sine forsøk på å brødfø sine fire døtre og på å skaffe penger til en hvit silkekjole slik at de kan gå på skole? (Pengene rakk likevel bare til en skoleuniform, så barna må bytte på å gå på skole).
Spåmannens ord slår til: Det blir (enda) et dårlig år og farens ønsker blir ikke oppfylt. Filmen ender på den verst tenkelige måten, og vi blir vitne til et sjeldent øyeblikk på norske kinoer: Beseiret av filmens kraft, blir de alltid så stressede hovedstadsbeboerne sittende når rulleteksten begynner å bre seg over lerretet.
– Saken er at dette skjer i dag også, sa en venn til meg på vei ut av kinoen. Filmen skildret Vietnam på 50- og 60-tallet. Men et liv i krig og fattigdom er også i dag langt vanligere enn et liv med laptop og brødrister. Det er viktig å bli minnet på det, men enda viktigere er det kanskje at slike filmer kan gjøre en så sint at det resulterer i handling: Hvorfor gjøres det ikke mer for å forhindre slike tragedier? Hvorfor anses krig – den mest primitive menneskelige handlingen – som legitimt middel til å løse konflikter selv i dag? Har ikke mennesket evnen til å lære av historien? Burde en ikke sende 18-åringer til en obligatorisk fredsskole heller enn til militærets krigsskole? Burde det ikke finnes flere fredsspill enn krigsspill, og flere fredsskoler enn krigsakademier?
Og kanskje trengs det også et oppgjør med våre forestillinger om menn og maskulinitet. For ikke før menn synes at fred er kulere enn krig og før heltesoldatene forsvinner fra mannebladenes forside vil en slutte å slippe bomber over en fullsatt barneskole.
