Film fra Sør har gått inn i sitt 15. år som en festival der osloboere får se annen film enn det som vises på mainstream kino. Ifølge arrangørene har festivalen som mål å være en ”kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika.” Med 22 000 solgte billetter i løpet av ti hektiske dager i oktober, kan man konstantere at festivalen har vært vellykket, i alle fall for arrangøren. For publikum, derimot, betyr publikumsrekord stengte dører på grunn av utsolgte forestillinger.
Film fra Sør er en viktig festival. Filmene som vises og debattene i etterkant, er et kjærkomment innspill i vår virkelighetsforståelse. I et land der det hører med til unntaket å huske hvordan det er å ikke vite om man overlever morgendagen, trenger man å bli minnet på at ikke alle har hatt like mye flaks i livet. Det er vondt å se at Angola, et land med en svimlende raskt voksende økonomi, sliter med å ta vare på sin egen befolkning. Det er også vondt å høre at kaffen vi drikker, frarøver andre deres grunnleggende menneskerettigheter.
Det er bare synd at festivalen kun er for eliten. Et festivalpass koster hele 800 kroner, og er ingen garanti for å se filmene du ønsker. Et stort antall av årets filmer har vært utsolgte flere timer før visningen. En enkelt film koster 100 kroner, og hvis man skal se flere, lønner det seg å investere i festivalkortet som koster 65 kroner, og heller betale 70 kroner per film.
– De prisene ville aldri gått i Danmark, utbryter min danske venn. – Det hadde blitt protester og boikotting. Hvem er egentlig Film fra Sør ment for? Jeg blir svar skyldig. For hvem er egentlig Film fra Sør ment for? Det er et velkjent fakta at innvandrere statistisk sett har lavere inntekt enn befolkningen som helhet. Og når vi snakker om innvandrere, regner jeg med at arrangøren også mener de som faktisk er fra landene som filmene er fra. 100 kroner for å dra på kino er faktisk mye penger for mange.
Det var hyggelig å se så mange bistandsarbeidere, intellektuelle og velfødte hvite mennesker på ett og samme sted. Vi så film fra Afrika sammen, etterfulgt av interessante diskusjoner. Alle hadde erfaringer å bidra med. Men hvor var vietnameserne på den europeiske premieren av årets film i Vietnam? Hvor var afrikanerne under den sterke filmen om Angolas gatebarn? Er det slik at innvandrerne denne festivalen påberoper seg å gi et bredere kulturtilbud for simpelthen ikke er interessert? Har arrangørene kun valgt ut filmer som er interessante for traverne på Blindern? Eller har billettprisene hatt noe å si?
Mela er Norges største flerkulturelle mønstring. Festivalen er gratis, og rådhusplassen er som sild i tønne hvert år i slutten av august. Også her har det vært snakk om å ta inngangspenger, men fordi: ”tilgjengelighet er et av de viktigste aspektene ved Mela”, som det står på festivalens hjemmeside, har arrangøren klart å motstå fristelsen. I motsetning til Film Fra Sør, har Mela klart å bli et møtested for flere enn den kulturelle eliten.
