- Sharam Alghasi - 19.10.2006
- Marco Mota Da Veiga - 06.09.2006
- Olta William Anoumou - 25.08.2006
Sharam Alghasi er sosiolog og doktorgradsstipendiat ved Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom). Han forsker på iraneres medievaner for å belyse forholdet mellom etniske nordmenn og iranere. Han er for tiden aktuell som medredaktør for boka ”Mellom to kulturer”, som er en personlig essaysamling av personer med minoritetsbakgrunn i Norge.
Hvordan oppsto ideen til ”Mellom to kulturer”?
Boka er på mange måter resultatet av samtaler mellom meg og Ivar Frønes – så kom Kathrine Fangen inn som en viktig medspiller. Ideen oppsto en kveld da vi snakket om cupfinalen som jeg refererer til i bidraget mitt i boka – da sa vi dette burde vi skrive bok om.
Hva ønsker dere å oppnå med boka?
Vi ønsker å vise at de dominerende forestillingene om innvandrere i Norge er feilaktige, på samme måte som forestillingene om norskhet burde diskuteres og stilles spørsmål ved. I denne boka har vi samlet bidrag som stiller seg i opposisjon til disse forestillingene, både norske og ikke norske, slik at man kan bli i stand til å reflektere over hverdagen i Norge på en annen måte enn den vi er vant til.
Hvis man skulle endre tre ting i debatten om det flerkulturelle Norge, hva ville du endret?
1) Man må begynne å forstå at innvandringsdebatten i Norge forteller mer om det samfunnet vi lever i enn de innvandrerne vi debatterer.
2) Likhetene mellom folkegrupper er ekstremt underkommunisert, det må være en oppgave å finne ut hvorfor.
3) Det trengs en opposisjon som kan utfordre nåværende måte å snakke om innvandring på, denne opposisjonen skal ha solide politiske, kulturelle og intellektuelle flanker/aspekter.
Hvilke land mener du bør være et forbilde som flerkulturelt samfunn?
Samfunn hvor ulike folkegrupper har levd side om side i flere tusen år burde vi bli kjent med på nytt. Et prakteksemplar på dette er forholdet mellom palestinere, kristne og jøder før deres sameksistens ble knyttet til politikk og bygging av nasjonalstaten Israel. Hvordan klarte disse menneskene å leve i fred så lenge, er det noe vi kan lære der?
Du skriver at din bakgrunn har gitt deg evnen til å være kritisk til posisjoner som ser sanne ut på overflaten, men som du finner falske og bedragerske. Hva er en typisk slik posisjon i norsk måte å snakke om innvandring?
Ideen om mangfold har noe bedragersk over seg. Veldig ofte når man snakker om mangfold i Norge, tror man at mangfold har noe å gjøre med folk som kommer utenfra, at man skal akseptere og ta imot dem. Dette er et stort bedrag innen diskursen om innvandring. Mangfold er en egenskap samfunnet skal besitte med eller de utenfra. Når man bruker mangfoldsbegrepet, forhindrer det norske offentlige rommet framveksten av en debatt der selve ideen om norskhet, deriblant den norske måten å forstå mangfold, gjøres til objekt. Innvandreren blir derimot gjort til objektet og fremstår ofte ikke som en fullstendig moralsk person på linje med den gode nordmannen.
I ”Mellom to kulturer” sier du at du er fascinert av ”nordmenns blinde systemtro”. Samtidig har forskningen din vist at nordmenn anser iranere i Norge som fundamentalister. Hvordan håndterer du dette i ditt eget liv? Det jeg prøver å stille meg kritisk til i boka er både den systemtro nordmannen og den fundamentalistiske nordmannen, for begge kategoriene finnes. Men jeg kan ikke tillate at disse kategoriene tar over mitt liv. Mitt liv derimot er preget av mennesker og menneskelige egenskaper jeg kan identifisere meg med.
Du sier at ønsket om tilgjengelighet medfører forenkling i tv-debatter om innvandring. Hvordan kan det komplekse formidles på fengende måter?
Det er det evige dilemmaet som kommer best til uttrykk når vi ser på medievirksomheten. Veldig ofte når vi ser på kommersielle, sensasjonalistiske og populistiske krefter, og en politikk preget av populisme, traktes det etter å bli akseptert som et legitimt forum som representerer befolkningen i et samfunn. I politisk sammenheng kalles de “velgere”, og i mediesammenheng for “seere, lyttere” osv. Dermed ligger det i sakens natur at for å være gode representanter skal mediene og politikken danne seg en folkelig plattform. Det virker som om innvandring har en evne til å hjelpe mediene eller politikere med å danne en folkelig plattform fordi en gruppe mobiliseres mot en felles fare, ukjente elementer som gjør entré i samfunnet. Jeg tror løsningen ligger i fremveksten av en alternativ diskusjonsform i samfunnet som en del av mediene kan representere. Man trenger ikke å være forferdelig reflektert for å bli skremt av at innvandrerne blir framstilt som trusler for stabilitet og harmoni i samfunnet og nettopp der kan mange alternative ståsteder forenes.
Hva er det morsomste du har gjort i karrieren din?
Det at jeg fikk stipendiat og få lov til å forske på det jeg synes er interessant.
Hva er det viktigste du har gjort i livet ditt?
Å bli far.
