- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Det er fredag den trettende, og sola varmer et høstkaldt Oslo. Klokka er fire og vi har en avtale med mannen som mottok årets innvandrerpris i regi av Barne- og likestillingsdepartementet. Kvart på fem kommer endelig Osman Mohamed Aden. Han smiler og forklarer at han ikke er så kjent i Oslo. Vi setter oss på en kafé på Grønland, men Osman skal ikke ha kaffe. Han faster.
Når jeg spør Osman om hvorfor han fikk prisen, svarer han spøkefullt at det var Skien kommune som fikk prisen. Det var kommunen og foreldrene som ga han tillit til å gjøre det han helst vil gjøre. Særlig honnør har Osman fått for sitt arbeid for flerkulturelle barn i Skien kommune. Juryen vektla Osmans innsats for barn og unge med ulik etnisk bakgrunn, og spesielt hans frivillige arbeid har høstet ros. Osman jobber som morsmålslærer, og organiserer leksehjelp og aktiviteter etter skoletid for barn og unge.
– I Somalia har man ikke hatt noen form for skolesystem de siste 16 årene. Når unge somaliere kommer hit, blir de plassert i klasse etter alder. Da er det klart at mange ikke klarer seg. Osman snakker engasjert og bruker hendene mye når han forklarer. – Det er utrolig at mange klarer overgangen, men det er også mange som begynner på skolen som tapere fordi de aldri fikk muligheten til å komme seg på samme nivå som de andre i klassen.
– Det verste spørsmålet jeg vet om, er når folk spør meg om hvorfor det er krig i Somalia. Osman ser alvorlig på meg. – Det er vanskelig for en nordmann å forstå at et land med én religion, ett språk, og ett folk slåss mot hverandre. Det verste er at jeg ikke har svar, for det finnes ikke svar. Jeg synes det er flaut at man kan holde på slik man gjør i Somalia.
Osman kom til Norge som flyktning i 1989. De første årene var forferdelige.
– Jeg hadde mista alt jeg eide, og hadde reist fra venner, familie, lukta – ja, landet mitt. Osman ser alvorlig på meg før han gnisser fingrene i lufta foran seg. – Jeg reiste fra duften i Somalia. Han gjør et opphold i talestrømmen for å la det synke inn.
Osman hadde ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av situasjonen; han hadde flyktet med brorens kone og åtte barn. – En person har jo begjæret til å leve, sier Osman. – Vi må bruke hvert minutt positivt.
– Jeg var nødt til å klare meg. Jeg var en disse barna så opp til, en trygg person i livet deres. Jeg er stolt over at alle har klart seg bra i dag. Han tror mye skyldes evnen til å prate.
– I min familie var vi åpne om det som hadde skjedd, vi snakket om det. Det som skjedde med oss er for øvrig ingenting sammenlignet med andres historier. Det finnes jo de som har vært barnesoldater. Det er mange historier jeg har hørt som jeg har angra på at jeg åpna. Osman lager en bevegelse i lufta av en dør som låses opp.
– Jeg tror på mennesket. Det gjør at jeg klarer meg i det somaliske miljøet, det afrikanske miljøet og det norske miljøet. Jeg er jo bare positiv. Når folk spør meg hvorfor jeg ikke blir sint eller hvorfor jeg tilgir, er det fordi jeg tenker at jeg blir et sterkere og bedre menneske ved å tilgi.
Jeg spør om han noen gang forestilte seg at han kom til å bo i Norge da han bodde i Somalia. Det må jo være rart å tenke på at han skulle ende opp i et lite land helt i nord. Han smiler.
– Vi har et prosjekt i Skien kommune som heter ”min mening er”. Da reiser flyktninger og representanter fra flyktningkontoret rundt på skoler og forteller om hvordan de kom hit. Jeg fortalte at det eneste jeg visste om Norge før jeg kom hit var midnattssola. Jeg leste ”Et Dukkehjem” på skolen i Somalia, men trodde alltid at Ibsen var engelsk fordi det var oversatt til engelsk. Vi lagde til og med et teaterstykke om ”Et Dukkehjem” på skolen. Osman ler. – Og tenk at jeg skulle bosette meg i Skien der Ibsen er fra!
Osman bor sammen med sin kone og deres fire barn. Når jeg spør ham om barnas alder, ramser han opp både fødselsdato og alder. Den yngste er seks uker. Han smiler stolt når jeg konstanterer at han er nybakt pappa.
I motsetning til mange har Osman et positivt førsteinntrykk av nordmenn. Etter fire uker på Tanum Asylmottak, ble han og brorens familie plassert i en liten kommune i Nord-Norge.
– Folk var veldig åpne, de sa hei når vi gikk på gata, og vi ble bedt inn på kaffe. Når de norske barna var ferdige på skolen, dro de til asylmottaket og lekte med de flerkulturelle barna. Det bildet sitter på netthinnen fremdeles, selv om det er lenge siden. Osman tror dette har hatt stor innvirkning på hvordan han nå oppfører seg i det norske samfunnet.
– Det at de var så åpne har gjort at jeg ikke er redd for å søke kontakt.
Det var vanskeligere å komme til Skien.
– Folk i Sør-Norge er veldig reserverte. Jeg må si at det ikke er lett å bli kjent med en nordmann, men når man først har klart å trenge gjennom det ytre laget, har man fått en venn for livet.
I juryens begrunnelse står det også at Osman har fortjent prisen som årets innvandrer for hans uredde måte å ta opp ”de vanskelige spørsmålene”. For noen år siden ble Skien kommune virkelig satt på kartet som en foregangskommune for integrering av språklige minoriteter da Osman og et nettverk av afrikanske menn arrangerte kampanjen ”menn mot omskjæring”.
– Har du ikke hørt om det? Osman ser spørrende på meg. Vi står under Vaterlandsbroa, og Osman blir fotografert. – Nesten hele regjeringa kom jo til Skien. Han ler, men blir fort alvorlig igjen. – Vi følte at det var på tide å si at også menn er imot omskjæring. Jeg spør om han tror kampanjen hjalp. – Ja, absolutt. Det har hjulpet selv i Somalia.
