- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
De er unge og norske og har bodd flere år i utlandet. De har ofte mer til felles med innvandrerungdom enn med “monokulturelle” nordmenn. Hvorfor tenker vi bare på innvandrere når vi snakker om “flerkulturelle mennesker”?
Sara er 17 år og har bodd i to asiatiske land, i Midt-Østen og i Norge. Både mor og far er norske forretningsfolk. Noah, også 17 år, har bodd i Asia, Norge og to afrikanske land. Foreldrene er norske diplomater. Camilla er 18 år. Hun har bodd i Afrika mens hun var mellom fire og sju år gammel og senere et halvt år i et europeisk land. Foreldrene jobber i en bistandsorganisasjon.
Lill Salole Skjerven har nettopp levert sin masteroppgave i psykologi ved NTNU Trondheim om slike “Third Culture Kids” (TCK) som de kaller seg selv: Hvordan er det å vokse opp i utlandet? Hvordan preger flyttingen ens verdier, holdninger og identitet?
Forskeren er selv en av de globale nomadene: Hun har foreldre med bakgrunn fra Norge, Somalia, Etiopia, Malta og Italia. Hun ble født i England, vokste opp i Italia, Etiopia, Zimbabwe og Nederland. Til Norge flyttet hun ikke før hun var atten. Siden hun har et sett av besteforeldre og oldeforeldre som også er TCKs, betegner hun seg som “fjerdegenerasjons TCK”.
Oppgaven er en påminnelse om at ikke bare innvandrere, men også mange nordmenn lever transnasjonale liv. Det finnes faktisk så mange nordmenn med utenlandsk oppvekst at det er opprettet en egen forening for dem (Norut) som igjen er del av et verdensomspennende nettverk.
Third Culture Kids har mye til felles med “annengenerasjonsinnvandrere” (eller førstegenerasjonsnordmenn som er et bedre begrep), påpeker TCKerne selv. De er påvirket av ulike kulturelle koder og skikker, har lojalitet til flere steder i verden og føler seg av og til som annerledes.
Både Third Culture Kids og førstegenerasjonsnordmenn utfordrer gjengse forestillinger om identitet: “Hvor er det du egentlig kommer fra?” er et spørsmål mange får som ikke ser “typisk norsk” ut. Mange “monokulturelle” mennesker har problemer med å forstå at det ikke nødvendigvis finnes en sammenheng mellom ens hudfarge og ens “røtter”. “Trær har røtter, mennesker har føtter”, sa engang Salman Rushdie. Selv om TCKere ser norske ut, så er ikke hjemmet nødvendigvis Norge. En av Skjervens informanter sa at hun ønsket seg en annen hudfarge så folk kunne se at hun kom fra et annet sted. ”Hjemme” har for TCKere ikke noe å gjøre med stedet foreldrene kommer fra:
“Selv om alle mine informanter følte sterk tilknytning til minst en av foreldrene sine, viste det seg at vennskapene har mest å si om hvor en føler en hørte til. De som definerte Norge som sitt hjem sa at de fleste vennene bodde i Norge. De som følte seg hjemme både i Norge og i land utenfor Norge, sa at de har venner både her og i utlandet”, skriver psykologen.
På samme måte som førstegenerasjonsnordmenn er også Third Culture Kids blitt stakkarsliggjort. Tidligere forskning hadde en bekymret tone. “De er splittet mellom to kulturer” var fagfolkets diagnose. Men disse fagfolkene hadde et virkelighetsfjernt syn. Verden består nemlig ikke av atskilte homogene nasjonale kulturer som et enten “har” eller “ikke har”. En velger ikke det ene på bekostning av det andre og en kan klare seg fint uten å ha tilknytning til en bestemt kultur.
Hvis det er forandring som er det normale under oppveksten, medfører endringer i omgivelsene ingen trussel for ungdommenes identitet, skriver Skjerven. For TCKerne er det ikke noe problem å forholde seg til forskjellige kulturelle skikker og lage sin egen personlige miks ut av det. På grunn av all den flyttingen har TCKerne utviklet en stor kompetanse til å tilpasse seg nye situasjoner. I psykologens samtaler med ungdommene var det mye snakk om å “slå på” eller “slå av” en bestemt “kultur”.
–En burde ikke lenger se bindestrekidentiteter som noe avvikende og unormalt, mener derfor Skjerven. Et lignende syn forfekter mange samfunnsforskere. Historikere påpeker at mye av det som kalles norsk kultur er et resultat av migrasjon og påvirkning fra utlandet. “Det å vandre har vært minst like vanlig som å bli” ifølge Knut Kjeldstadli, redaktør av trebindsverket “Norsk innvandringshistorie”.
Det som kan påvirke TCKernes identitetsutvikling i negativ retning, er majoritetssamfunnets holdninger. Blir ens kulturelle kompetanse anerkjent? Blir en stakkarsliggjort? Religionsviter Geir Hoaas (også en TCKer) skriver i Norsk antropologisk tidsskrift (2/2006) at de fleste TCKer møter liten aksept for at deres bakgrunn gir en reell kompetanse på arbeidsmarkedet. Han forteller om en TCKer som ikke fikk godkjent sin studiekompetanse fra en velrenommert High School i Asia. Hun manglet norsk historie i sitt pensum derfra! Hennes bredere kunnskap innen verdenshistorie og andre områder som norske studenter ikke hadde, var irrelevant i den sammenheng.
Ikke minst på grunn av slike norsknasjonalistiske holdninger føler TCKere seg ofte fremmed blant nordmenn. Nordmenns “selvopptatthet” var de fleste informanter irritert over. Flere peker på at tiden ute i verden har gjort dem mindre skeptiske, mer tolerante og mer forståelsesfulle enn nordmenn flest og at de er stolte av det:
–Jeg ser Norge som et lite ubetydelig land, mens nordmenn ser Norge som verdens navle. Det finnes så mange som ikke engang vet hvor Norge ligger, sier Leah.
–Mennesker som ikke har erfaringer med en annen kultur har et mer ensidig perspektiv på ting, mener Sara.
–Jeg ser ofte en sak fra et annet perspektiv fordi jeg har erfaring med å leve i samfunn med ulike skikker. Jeg har bodd i et muslimsk land og opplevd strenge muslimske koder på kloss hold. Her i Norge er det et anti-muslimsk klima. Jeg føler meg forpliktet til å forsvare de andre og til å forklare hvordan ting fungerer og henger sammen, sier Sara.
Ikke overraskende trives TCKere og innvandrere i hverandres selskap. Flere av psykologens informanter sa at de “liker å snakke med innvandrere” og at de trives best i internasjonale miljøer. Jeg kan legge til at de første nordmennene som innvandrere blir kjent eller venner med, ofte har bodd eller har reist mye i utlandet. Også blant journalister og forskere som forfekter kosmopolitiske idealer er slike folk overrepresentert.
I Tyskland hersker det for tiden panikkstemning. På grunn av krisen på arbeidsmarket har rekordmange tyskere forlatt landet. I disse tider med voksende fremmedfiendtlighet burde de egentlig være glade for det. Send dem ut av landet!
Omtalt oppgave:
Lill Salole Skjerven: The spaces in between. A Qualitative Enquiry into the Identity Development of Third Culture Kids. Master´s Thesis of Psychology, Faculty of Social Sciences and Technology Management, Department of Psychology, NTNU Trondheim
