- En magisk verden. Eller? - 15.11.2007
- Hva betyr respekt? - 01.11.2007
- Den lille forskjellen som forsvant - 18.10.2007
For meg er det hevet over enhver tvil. Jeg er norsk, enkelt og greit. Vel, ikke helt. For litt over hundre år siden forvillet en gjøk ved navn Henry Schmidt seg inn i min slektslinje. Han rakk ikke stort mer enn å legge igjen en donasjon som ni måneder senere ble til min oldemor – og dermed er jeg strengt tatt en halv kvart tysk, noe som antagelig forklarer hvorfor jeg ble så glad i øl.
Nå har jeg ikke smakt kjøttkaker på to år, bortsett fra de man får på Ikea. De kalles kjøttboller, er mye mindre og kan slett ikke regnes som etnisk norske. Et hav av forskjell. Uansett, bortsett fra Herr ”Legge-egg-i-andres-reir-og-stikke-av” Schmidt, er slekten min så pottit som man kan få den. Jeg vokste opp i det vi liker å kalle ’Norges hjerte’, bare noen titalls melkeramper unna brunostens fødested. Jeg er blond, jeg er høy, og jeg er en kløpper til å ta meg sikkert fram på hålkeføre.
Selv jeg skjønner at kriteriene jeg bruker for å beskrive meg som norsk er alt for strenge til at de kan brukes som standard. Da er ikke kongen norsk heller, så internasjonal familiehistorie som han har. Men hvor skal grensen gå? Ved statsborgerskapet, ved hvor lenge man har bodd her, om foreldrene er født i Norge, i hvilken grad man får gåsehud av kjenningsmelodien til Jul i Skomakergata? Er man norsk om andre sier man er det, eller holder det at man føler seg som nordmann?
Det blir alltid salig krangel når man prøver å kategorisere ting som ikke har klart definerte grenser. Jeg ser helst at alle som har Norge som hjemland kaller seg norske, så får de legge hva de vil i dét. Om de ikke er komfortable med betegnelsen, kan de eventuelt si de er ny-norske. De fleste av oss er uansett mer enn hva passet sier vi er. Skal folk finne seg til rette her, må vi nesten la dem føle seg hjemme. Jeg kan ikke forstå at jeg mister noe av meg selv om Ali kaller seg nordmann.
