- Hvis vi ikke kan kurere det, la oss røyke det - 23.01.2015
- Oase for fattige og aids-syke - 08.09.2014
- Volden arves - 29.10.2013
– En dag fortalte mor meg at hun kom til å dø fordi hun hadde aids. Jeg forsto det ikke. Jeg var hos henne og fem minutter etter at hun hadde sagt det, lukket hun øynene og døde. Jeg savner henne. Noen ganger ser jeg på bildene av henne, sier ”Thembi” når hun skal fortelle om moren sin.
– Hiv er en farlig sykdom, den tar livet av folk. De lærer oss om den på skolen. Det er viktig å spise sunn mat, sier den veslevoksne 11-åringen.
Visste ikke om datteren
Bestemoren til ”Thembi” forteller at datteren hennes aldri fortalte noen andre enn ”Thembi” om sin hiv-positive status. – Jeg oppdaget først i 2003 at ”Thembi” også var smittet. Da var hun 9 år gammel. Legen forklarte alt sammen til meg, jeg var jo bestemoren hennes, sier bestemoren til ”Thembi”.
Når vi treffes om morgenen understreker hun hvor vanskelig det er å forholde seg til denne sykdommen og tragediene den fører med seg når man er en fattig pensjonist. Vi venter på at ”Thembi” skal komme inn på kjøkkenet til frokost.
Rosa, gul, oransje og hvit. Den lille jenta har tatt på seg fire lag t-skjorter, men det er slik hun vil ha det når det er litt kaldt ute. Vi treffes i midten av juli, og det er mørk og kald vinter ute så ”Thembi” kler godt på seg. Hun bor sammen med bestemoren i Bram Fischerville, en av de nye bydelene i Soweto. Bram Fischerville består for det meste av nye, små hus som regjeringen har bygget for at de aller fattigste av Sør-Afrikas 22 millioner fattige skal ha tak over hodet og en verdig bolig.
Sunn matpakke
Bestemor holder på å gjøre klar matpakken til ”Thembi”. Hver morgen pakker hun ned fire skiver grovt brød med smør, salat, agurk, ost og majones. Matpakken skal være ”sunn”. Sunn kost er med på å styrke immunforsvaret og dessuten gjøre ”Thembi” sterk nok til å spise antiretroviraler, den eneste medisinen som kan holde den livstruende sykdommen i sjakk. På toppen av matpakken legger bestemor på en liten bit sjokolade. Hun setter også frem en dyp tallerken med cornflakes og melk. Det er ”Thembi”s frokost.
Mens bestemor er travelt opptatt med å smøre matpakke og lage frokost, bruker ”Thembi” lang tid på soverommet. Hun setter seg foran varmeovnen og tar på seg skoleuniformsskjorta utenpå de fire t-skjortene, før hun tar på seg skjørtet og skoene som hører til. Først når bestemoren sier at hun må skynde seg, får ”Thembi” opp farten. Sår snart hun har spist frokosten sin kommer bestemor med noen piller og et glass vann. Det er ”Thembi”s medisin, som hun må ta hver dag flere ganger om dagen. Hun har allerede tatt dem én gang denne morgenen. Det gjorde hun straks hun våknet opp. Det å ta medisin er en rutine hun må gjennom hver eneste dag for resten av livet. Hun skjønner at det er dette hun må gjøre for å overleve lengst mulig.
– Jeg må ta dem, men jeg er lei av medisinene, sier hun, – spesielt med denne for den smaker så vondt, fortsetter hun og peker på en flaske hvor merkelappen leser Ziagen – en del av medisincoctailen hun må ta hver eneste dag. Bestemoren forklarer at hun også spiser multivitaminer, både morgen og kveld.
Gløgg jente
”Thembi” er gløgg. Hun kjenner til alle medisinene og vet når og hvordan hun skal ta dem. Hun kjenner dessuten til hvordan sykdommen kan påvirke henne. Hun forteller meg om det mens vi venter på skolebussen.
Hun forteller også at av og til så har ikke bestemoren penger nok til å kjøpe den næringsrike maten hun trenger. Da får de litt ekstra av slektninger. ”Thembi” vet ikke hvor faren er.
– Lærerne på skolen er forståelsesfulle, men her i nabolaget er det ingen som kjenner til hiv-statusen hennes. Folk er rare. De kunne finne på å plage og erte henne. Hun har det stort sett bra, men klager ofte over sår hals, sier bestemoren.
Bestemoren har lært ”Thembi” å be til Gud før hun går på skolen. Da ber hun om at Gud må beskytte henne. Hver kveld ber hun om at hun må få leve lenge. Hun forteller at hun har lyst til å bli kunstner når hun blir stor for hun er flink til å tegne. 20. desember blir hun tolv år. Hun ønsker sterkt at bestemoren skal ta henne med på restaurant inne i Johannesburg så hun kan spise hamburger.
Skjult hiv-positiv
”Thembi” begynner å skolen kvart over åtte. Da har hun allerede rukket å hilse på alle vennene sine, og står på rekke slik lærerne har lært dem å gjøre. Etter morgenbønnen går elevene til klasserommene sine og undervisningen begynner. Klokka ti er det første friminutt. Da løper ”Thembi” som en kule med matpakken sin til selve sentrum av skolegården. Her slår hun seg ned sammen med venninnene sine og spiser to av fire skiver. Venninnene har med seg alt mulig som ikke er spesielt sunt, men ”Thembi” vet at dette ikke er bra for henne. De to siste skivene sparer hun til neste friminutt.
”Thembi” forteller at ingen av vennene hennes vet at hun er hiv-positiv. Det er vanskelig å forestille seg hvordan en jente på hennes alder kan holde på en så stor hemmelighet.
Etter andre friminutt spiser hun resten av matpakken og leker. Denne gangen glemmer hun alt om hiv og er bare et barn. Men det varer ikke lenge. Så snart hun er hjemme igjen blir hun minnet om den vanskelige virkeligheten når hun må ta medisinene sine enda noen ganger før hun går og legger seg
