- Den Kinesiske Skredderen i Oslo - 20.11.2004
I Øvre Slottsgate, godt gjemt, inne i et bitte lite lokale, finner jeg en liten, vever dame med kullsort hår og et stille, forsiktig smil. Symaskinen har så vidt plass mellom vakre ballkjoler og andre praktfulle festantrekk. Noe blir sydd på bestilling, mens andre er et resultat av Lo`s skapertrang.
Døra går opp. Et smilende ansikt kikker inn.
– Er du ferdig med anorakken min – sier Lise. Hun har bedt Lo kopiere den gamle yndlingsanorakken sin, som er mer eller mindre utslitt.
– Ja, svarer Lo. Hun har bare igjen å montere hetta.
– Jeg håper de blir ferdig til i morgen. Jeg skal på ferie og trenger anorakken til turen, sier Lise før hun forsvinner ut av døra.
Dramatisk flukt Innimellom kundene får vi tid til en prat. Hun forteller at hun flyktet fra Kina til Vietnam bare 18 år gammel. – Jeg hadde nettopp giftet meg, og vi bestemte oss for starte et nytt liv et annet sted. Diktaturet i Kina ble for tøft. Aller helst ville vi til USA, hvor to av mine eldre søsken bor. Men skjebnen ville det ikke slik. Vi flyktet først til Saigon i Vietnam. Jeg var utdannet i søm fra Kina, og nå fikk jeg jobb hos en sydame. Jeg hadde 12 timers arbeidsdag. Vi bodde trangt sammen, mange på et rom. Etter hvert kom barna også. I løpet av de ti årene i Vietnam fikk vi tre barn. Men jeg fikk aldri statsborgerskap og jeg hadde ikke noe pass. En dag bestemte vi oss for å bryte opp og dra videre. På nytt måtte vi flykte. Men denne båtturen varte heldigvis bare i noen timer. Neste stopp ble Thailand, hvor vi ble plassert i en flyktningleir, forteller Lo, før fortellingen blir brudt av et ektepar som stikker innom for å hente en dress, og en ung mann skal ha tak i noen spesielle knapper. Jeg benytter anledningen til å se meg omkring – på alle de fargerike stoffene, trådsneller med sytråd i alle regnbuens farger, vesker til fest og pyntenåler.
Til Norge Kundene forlater butikken. De er fornøyd med arbeidet, og prisen er ikke avskrekkende. Lo forteller om sin videre skjebne, som førte henne til Norge, et land hun knapt hadde hørt om.
– I Thailand bodde vi i en flykningeleir. Eldstemann var nå 9 år og yngste var 4. Jeg fikk jobbe som lærer i flykningeleiren, og underviste i søm. Syv timers arbeidsdag og eneste lønn var kost og losji. Vi hadde alltid en drøm om å komme videre – til USA – hvor jeg håpet å få treffe igjen søsknene mine. Jeg har i alt fire søsken. En bror og en søster i USA og to søstere i Canada. Mine foreldre lever fortsatt i Guangdong.
I 1990 ble vi tatt hånd om av FN. Vi fikk formell status som flyktninger, og tilbud om å få flytte til et trygt sted. Vi havnet i Norge – fordi dette ble ansett som et godt sted for oss å bo. Våre ønsker ble det ikke tatt hensyn til. Vi hadde nå fått et barn til, som var 2 mnd. gammel. Jeg var blitt 37, og det var nesten 20 år siden jeg forlot Kina.
Populær Skredder Lo er en populær dame. Samtalen vår blir stadig brutt av kunder som har behov for å få sydd noe. Nå er dette unge gutter som stikker hodet innom. Det er Mats og kameraten Robin. De virker ikke som typene til å bestille skreddersydde dresser. Men Mats skal på fest med nyinnkjøpte bukser som er aalt for lange.
– Kan du fikse disse i løpet av en time – spør Mats forhåpningsfullt, og sender Lo et sjarmerende smil. Lo tar et kjapt blikk på klokka og sier at det bør gå greit.
Når ungguttene har gått, forteller hun hvordan alt måtte læres på nytt da hun og familien kom til Norge.
– Språket, bokstavene, ja hele kulturen var ny. Først tok jeg grunnskoleeksamen gjennom voksenopplæringen. Deretter gikk jeg på Sogn videregående på linje for Design og Søm.
Målet var å starte på egen hånd som skredder.
Det var ikke direkte lett å få lærlingplass. Jeg gikk rundt og banket på dører, og tilbød meg å jobbe gratis. Jeg måtte få foten innenfor et sted. Til slutt fikk jeg ja. Og etter hvert fikk jeg også betalt.
Starter egen bedrift etter tre år var lærertiden over, og jeg bestemt meg for å begynne for meg selv. Jeg var heldig å finne dette lokalet. Lett har det ikke vært. Jeg har jobbet dag og natt for å få dette til å gå rundt, men nå ser det ut til å gå bra. Gerd Liv Valla er en av kundene mine – sier hun stolt. – Det er mange politikere som finner veien hit. Stortinget ligger jo rett om hjørnet.
For fire år siden dro den driftige skredderen på en måneds tur til New York, hvor hun gikk på en designerskole. – Jeg sydde fem kjoler og ble prisbelønnet med 5000 dollar. En franskmann kjøpte alle kjolene mine, som nå blir kopiert og masseprodusert i Frankrike.
Gjenforent med foreldre og søsken
– Det blir liten tid til å reise, men året etter, i 2002 dro jeg tilbake til USA, og da var jeg sammen med søsknene mine. Foreldrene mine har det bra i Kina og de har vært på besøk her. Jeg skulle veldig gjerne, en dag, dra tilbake å besøke barndomshjemmet mitt, men jeg kan ikke stenge butikken. Jeg har imidlertid god kontakt med både mine foreldre og søsken pr. telefon. Moren og faren min kan ikke skrive.
Lo Gech Hia går nå i sitt 53 år. De siste åtte årene har hun tidvis jobbet døgnet rundt, for å holde liv i butikken sin. Drømmen om å bli skredder, og å få leve et nytt liv, gikk i oppfyllelse. Men kanskje ikke helt slik hun hadde forestilt seg, da hun 18 år gammel, dro ut i det ukjente.
