- En magisk verden. Eller? - 15.11.2007
- Hva betyr respekt? - 01.11.2007
- Den lille forskjellen som forsvant - 18.10.2007
Hvert år kom skilpaddene for å legge egg. Det var høydepunktet, både selskap og selskapsmat. Ellers var han bunnløst ensom. For det meste satt han på en smal strand i nord og funderte på om det var noen der ute. I nattemørket husket han historier fra gamle dager, da folket hans levde i overflod av hummer, krabbe, sjøfugl og duer. Etterhvert ble det vanskelig å jakte, og i stedet karvet de ut jordlommer mellom steinene. Der dyrket de banan, kokos og taro. Slik overlevde de, på en måte, til også jorda var utarmet.
Han forbannet seg over at trærne ikke vokste seg noen meter høyere, slik at han kunne hogge ut en kano og reise langt, langt vekk. En fjollete idè, tenkte han fort. Han hadde ikke en gang øks. Han drømte om sagnomsuste tider, da de kom på jevnlig besøk fra naboøyene. De tre øyene var fullstendig avhengige av hverandre, hver hadde noe de andre manglet. Pitcairn hadde stein til redskaper, Mangareva hadde skjell til å lage fiskekroker. Henderson hadde nesten ingenting, bare friske kone-gener og røde papegøyefjær til høvdingskurd.
I fire hundre år fødde øya folket hans. Etter at handelen tok slutt overlevde de hundre år til på en slikk og ingenting. Så døde de, en etter en, og han stod igjen alene. Men dette hadde han aldri opplevd, han hadde bare hørt de eldre fortelle om fremmede land og folk. Hvorfor hadde båtene sluttet å komme den gangen for lenge siden? Var det gudenes forbannelse? Var de døde, slik alle hadde gått bort rundt ham selv? Kanskje var det bare røverhistorier bestefaren hadde fortalt i sene kveldstimer.
Hadde han visst at naboene nå levde på så lite at de spiste sine døde, hadde han kanskje ikke ønsket at de skulle komme. Som på hans egen øy måtte for mange mennesker dele på alt for lite mat. Så fulgte avskoging og erosjon til det ikke var mer å leve av. 29. januar 1606 gikk Pedro Fernandez de Quiros i land. Da var siste mann på Henderson forlengst død. Men ikke begravet. Han lå der på stranda, slik han hadde ligget hver eneste dag – til siste pust ebbet ut. Så tok solen sitt av huden og rottene forsynte seg med resten, til det bare var hvite bein igjen. Han etterlot seg ikke andre spor enn et forvitret skjelett og fiskeskrottene han hadde spyttet ut i årenes løp. Og slik gikk det til, med siste mann på Henderson, han som tilbrakte sitt liv med å kikke utover Stillehavet, overbevist om at han var siste mann i hele verden.
