- Innvandrer på hyttetur - 31.07.2013
- På tide å møtes på midten - 09.05.2011
- En rettferdig asylpolitikk - 17.01.2011
I fjor høst reiste jeg til
India for å ta et siste farvel med min dødssyke far. Han
døde tidlig en høstmorgen. Allerede om ettermiddagen var huset fylt av naboer og venner som hadde reist fra
forskjellige byer for å komme i begravelsen.
Redde for ensomhet
Jeg har også vært i begravelser i Norge der hele kirken er full ved bisettelsen.
Men dessverre er det mange ensomme og syke gamle mennesker i denne
byen som frykter at de skal dø alene, og at ingen får
vite at de dør.
Solveig hadde jobbet 40 år i næringsmiddeletaten. Var det ingen der som ville ta et siste farvel med henne?
Jeg kjenner en eldre dame fra Iran. Hun har familie,
men de bor langt unna. Hennes største frykt er å bli
liggende i leiligheten når hun dør en dag. Hun forteller
at det kan gå dager før hun snakker med noen på
telefon.
Mange besøkende
Slik er det ikke andre steder.
Min mor forteller om hvordan naboer
stilte opp døgnet rundt den første tiden min far ble
syk. Og slik var det også den dagen han døde. Mens vi
ordnet begravelsen, strømmet det inn slektninger og venner
fra andre byer. Naboene kom med mat og drikke, ikke bare til oss
familiemedlemmer, men til alle besøkende.
Dette er helt vanlig i den indiske kulturen. Folk stiller opp når det er krise. Det er grunnen
til at familie og naboer spiller en så stor rolle og har innflytelse på våre liv.
Jeg husker en utenlandsk
mann jeg
kjenner som bor i Oslo. Jeg møtte ham
på gaten for et par år siden. Konen hans hadde gått fra ham fordi
han nektet å sende sin gamle senile far på sykehjemmet.
Da
jeg spurte hvorfor han ikke ville det,
svarte han: ’’Det er min far. Hvordan kan jeg la fremmede passe
på ham?’’
52 døde alene
Forskning viser at mange eldre har
det bra og har nære venner som de kan betro seg til. Allikevel finnes
det cirka 70 000 gamle i Norge som er ensomme. En del frivillige
organisasjoner
har medlemmer som besøker gamle mennesker som er syke eller
ensomme. Men de har ikke nok frivillige til å dekke
behovet.
Sognepresten i Vestre krematorium gamle kapell begravet Solveig. Av en tidligere leieboer til den gamle damen fikk han vite at hun likte roser og å lese bøker. Hun var blant de
52 avdøde i 2008 som fikk en begravelse der ingen pårørende
var tilstede.
Solveig hadde jobbet 40 år i næringsmiddeletaten. Var det
ingen der som ville ta et siste
farvel med
henne?
