- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
En av dem er Jonathon Moses, professor i statsvitskap ved NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, red.anm). I en ny bok går han inn for fri innvandring. For mennesker i fattige land er det blitt mer og mer vanskelig å krysse grensene. Disse murene, mener han, opprettholder og forsterker fattigdom. Å åpne grensene for folk i fattige strøk er etter hans mening det lureste som de rike landene kan gjøre for å minske gapet mellom fattig og rik.
Ved første øyekast virker argumentasjonen utopisk i disse tider med hysteriske innvandringsdebatter og irrasjonell frykt for terrorisme. Men jo mer en setter seg inn i temaet, jo flere forskere som forfekter lignende visjoner vil en oppdage, blant annet økonomen Kevin H. O’Rourke. I arbeidene sine viser han at migrasjon bidrar mer til å heve levestandarden enn handel, og siterer forskerne Timmer og Williamson som viser at det fins en sammenheng mellom strengere innvandringspolitikk og økende økonomisk ulikhet.
En ville så også lese om migrasjonsforsker Liza Schuster som først ikke torde å ta opp temaet “åpne grenser” på en konferanse ved London School of Economics fordi det virket for utopisk, men som etterpå ble overveldet av at mer enn 450 interesserte dukket opp. “Dagens utopi er morgendagens realitet”, skriver hun.
Men – er det virkelig snakk om utopi? En titt i historiebøker avslører at det antatt utopiske har vært realitet gjennom den største delen av menneskets historie. Også i Norge. I løpet av de siste 400 årene var det satt få sperrer for innvandring og den 21. mars 1860 bestemte norske stortingspolitikerne å fjerne det eneste (men ikke særlig effektive) hinderet til fri innvandring som eksisterte den gang – passtvangen, skriver historiker Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie. Perioden med fri innvandring varte fram til 1917.
Stortingspolitikerne mente at passkontroll er avleggs. Passtvang og grensekontroll ble sett på som noe som tilhørte despotiske regimer. Folk hadde rett til å flytte på seg når de hadde behov for det. Åpen samferdsel og kontakt med verdenen fremmer utvikling, var godt for økonomien, men også godt for folks mentale tilstand, mente politikerne.
En tenkte også annerledes om identitetsspørsmål. Identitet var ikke knyttet til etnisitet eller slekt, men til bosted: I grunnloven sto det skrevet at det var bosted, og ikke fødested, som bestemte hvor en hørte hjemme og hvilke rettigheter en har. Alle innvandrere kunne bli norsk i juridisk forstand etter bare to til tre år. Norge hadde ingen lov om statsborgerskap før i 1888 – og når den kom understreket myndighetene at “lovens forutsetning er å gjøre adgangen til retten (til statsborgerskap) så lett som mulig”, skriver Myhre. Mellom 1857 og 1863 vedtok de fleste stater i det vestlige og sentrale Europa lignende bestemmelser. 1800-tallet var preget av demokratiske revolusjoner som satte fri migrasjon på dagsordenen. Den franske revolusjonskomiteen av 1793 hadde invitert alle mennesker som ønsket å flykte fra tyranni, til å finne ly i den franske republikk. Innen filosofien fins det en lang tradisjon for å se på fri migrasjon som en grunnleggende menneskerett, påpeker Moses. Retten til fri migrasjon er et av de fire elementene som skiller frihet fra slaveri, mente prestene i Delfi i Antikkens Hellas.
Et blikk på historien avliver flere myter: Rike land må ikke være redd for å bli “oversvømmet av innvandrere”. Migrasjon er en selvbegrensende prosess: Den vil etter hvert avta fordi ulikhetene mellom landene blir mindre. Dermed forsvinner en viktig grunn til å migrere. Mange migranter kommer tilbake til sitt første hjemland med nyervervet kapital, nye evner og erfaringer – rustet til å utvikle landet.
Når Norge åpner grensene for flere innvandrere, bidrar dette til en utvikling som demper behovet for mer innvandring, skriver Moses i en kronikk i Dagbladet (20.11.06).
Migrasjon fører ikke til svekket velferd eller demokrati – tvert imot: 1800-tallets masseutvandring fra Europa til USA sparket i gang utviklingen av politiske, økonomiske og sosiale rettigheter i begge verdensdelene. Masseflukten fra tidligere DDR (Øst-Tyskland) vestover satte i gang demokratiske reformer og førte til DDRs sammenbrudd.
“Fremveksten av både den moderne velferdsstaten, utvidelsen av stemmerett og introduksjon av representativt demokrati i Europa fikk kraftig støtte fra den trusselen som utvandring representerte i en tid da det var få hindringer på migrasjon”, skriver Moses. Europeiske statsledere måtte jobbe aktivt for å tilby en bedre politisk, økonomisk og sosial kontekst for å stanse enda mer utvandring.
Han siterer en av 1700-tallets ledende franske økonomer Jacques Turgot som skrev:
“Det asyl som [amerikanere] åpner opp for de beklemte i alle nasjoner, må trøste verden. Det er så lett å utnytte den nåværende situasjonen – og rømme fra konsekvensene av dårlig politikk – at statene i Europa vil bli tvunget til å bli mer rettferdige og opplyste.”
Fri migrasjon fører heller ikke nødvendigvis til lønnsdumping. Overskuddet av arbeidskraft i fattige land blir mindre. På grunn av utvandringen til Amerika steg det norske lønnsnivået så mye at det nærmet seg lønnsnivået i Europas den gang ledende nasjon, England. Men samtidig, understreker Kevin O’Rourke, lærer historien at de rike landene må sørge for minstestandarder for lønn og arbeiderrettigheter.
Den viktigste lærdommen er for ham at migrasjon er en “utrolig effektiv” måte å øke levestandarden i fattige land. Det gjelder like mye for tidligere utvandrernasjoner som for dagens Afghanistan og Somalia. Utrop har flere ganger skrevet om hvor viktig migrantenes penge- og kunnskapsøverføringer er, og at det er bedre at en del kloke hoder sirkulerer fram og tilbake enn å bli værende i den fattige delen av verden.
Uansett: For Jonathon Moses veier de moralske argumentene for fri migrasjon tyngst. Til NTNUs forskningsmagasin Gemini (4/2006) sier han: “Hvilken rett har vi til å dømme et flertall av verdens befolkning til en tilværelse uten fridom og i dyp fattigdom. Vi lever i et globalt apartheidssamfunn. Den eneste veien ut av uføret er fri migrasjon.”
Omtalte arbeider: Jonathon Moses (2006): International Migration – Globalization’s Last Frontier og tekster på http://www.svt.ntnu.no/iss/Jonathon.Moses/ Jan Eivind Myrhe (2003):
Det liberale innvandringsregimet (Norsk innvandringshistorie bind 2, redigert av Knut Kjeldstadli) Kevin H. O’Rourke (2003): The Era of Free Migration: Lessons for Today http://www.tcd.ie/Economics/TEP/2003_papers/TEPNo15KOR23.pdf
