- Hvem drepte Farfur? - 11.07.2007
- Flom over Ørkenens Brud - 22.03.2007
- Opphav - 20.12.2006
Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle møte forfatteren bak bøkene jeg brukte til særemnet på videregående. Knapt et tiår senere sitter vi sammen i en koselig sofa og utveksler tanker.
Da vi på videregående ble forklart hva et særemne var og at vi måtte velge tre bøker som vi skulle basere særemnet på, var det første spørsmålet som falt meg inn om vi fikk bruke forfattere fra andre land. Fordi vi var elever med en annen bakgrunn – såkalt fremmedspråklige – og fordi vår klasseforstander var en flott personlighet, lot det seg gjøre. Valget var enkelt: jeg skulle bruke bøker til en forfatter jeg kunne identifisere meg med. ”Korsfarerne sett fra arabernes side”, ”Havnene i Levanten” og ”Ett århundre etter Beatrice”, alle tre bøker skrevet av Amin Maalouf. I dag er jeg glad for å ha tatt det valget.
Da jeg spurte Maalouf om hans genuine interesse for historie og i sær vår egen, var svaret hans direkte og kontant:
– Libanon og de problemene der gjør det naturlig å skrive om vår historie. Du vet hvordan det er…
Ingen anger
Forfatteren, som er av libanesisk opprinnelse, flyttet til Frankrike for tretti år siden. Han startet sin forfatterkarriere i den arabiske avisen Annahar da han var 22 år gammel.
Jeg spør Maalouf om han noen gang angret på at han flyktet fra Libanon.
– Nei. Men hvis det er noe som har plaget meg er det at jeg ble tvunget til å flykte, ikke at jeg faktisk gjorde det.
I sin siste bok, ”Opphav”, går det klart fram at Maalouf er glad i sin gamle landsby der hans forfedre har bodd i generasjoner. Derfor ble jeg nysgjerrig på hvor ofte han besøkte sin lille landsby i fjellene i Libanon. Svaret var farget av nostalgi og andre minner som bare han hadde, men som var tydelige.
– Jeg har kun sovet i huset vårt èn gang i løpet av de siste 23 årene. Jeg ble da invitert til landsbyen av det amerikanske universitet. Mer var ikke nødvendig å si, jeg ville ikke rippe opp i det. Visse ting er best urørt.
Plikt til å skrive
Amin Maalouf ble invitert til Norge for å delta i en konferanse i forbindelse med Thor Heyerdahl–dagen. Det var ingen tilfeldighet. På like linje med Heyerdahl er Maalouf kjent for å bygge broer mellom kulturer. Hans verk baserer seg på historien mellom Midtøsten og Vesten. Boken ”Korsfarerne sett fra Arabernes side” er muligens Maaloufs mest kjente verk.
– Amin Maalouf – forfatter eller historiker?
– Hm… Jeg har alltid vært interessert i historie, fiksjon, utenriksstoff… Vet ikke helt. Kanskje forfatter.
– Men hvorfor?
– Libanon og problemene der gjør det naturlig for å oss å skrive historie. Når man flytter til et annet land føler man behov for å rette på folk hele tiden. Unøyaktige påstander og andre myter hører man hele tiden om vår kultur. Det gir en følelse av at noen bør fortelle sannheten.
– Tenker du på hva det blir sagt om Midtøsten generelt?
– Ja, spesielt i Beirut. Der lever alle side om side. Det gjør at man oppdager at alle er like. Vi er ikke så forskjellige. Det er ikke lett å se like godt andre steder i verden. Det gir en plikt til å skrive.
Opphavet til ”Opphav”
Boken ”Opphav” er Maaloufs siste verk. Den ble utgitt i norsk utgave av Pax forlag tidligere i år.
– Hvorfor bestemte du deg for å skrive en bok om din slektshistorie?
– Helt siden jeg begynte å skrive bestemte jeg meg for en gang å gjøre det. I mine tidligere verk gjorde jeg det også, men bare delvis. Men for noen år siden gikk jeg tur i gatene i Paris sammen med en venn. Det var samtidig som de dramatiske hendelsene på Balkan. Han fortalte meg at han hadde møtt noen med mitt etternavn på Cuba, og lurte på om jeg var i slekt med dem. Da fortalte jeg ham at jeg innså at jeg måtte finne ut mer om min kubanske familie. Jeg spurte moren min om hun visste noe. Og hun sa at hun kjente kona til min grandonkel Gebrail. Da jeg dro til Libanon sist oppdaget jeg hele arkivet til mine forfedre. En koffert med brev og notater fra flere generasjoner. Det var helt surrealistisk for meg å holde i et brev fra 1912!
Allerede fra starten av var det nesten umulig å få til dette intervjuet. Andre journalister hadde kommet meg i forkjøpet og forfatteren var derfor allerede fullbooket, om ikke overbooket. Jeg klarte å mase meg fram til et møte, men jeg var også den siste som fikk et intervju med Maalouf den dagen, etter en lang konferanse. Derfor fikk jeg klar beskjed av hans vert: ”Du får et kvarter. Holder det?”. Selvsagt holder det ikke. Tiden gikk fort og jeg fikk ikke stilt ham halvparten av spørsmålene jeg hadde tenkt å stille, som: ”I ditt siste verk beskyldes du for å ikke klare å engasjere leseren fra starten av. Blir boka for personlig?”, ”Var det vanskelig å gjøre din egen historie interessant og relevant for allmennheten?”, ”Hva er ditt neste prosjekt?”, ”Ble landsbyen din rammet av den siste krigen mot libanon?”, ”Du har ofte pekt på problemene. Hva er løsningene?”, ”Vil du bli med og ta en kaffe?” Men tiden går for fort og etter en liten stund kommer verten tilbake med et smil rundt munnen og med pekefingeren på klokka. Tiden var ute.
