- Fargerikt felleskap i fare - 25.05.2010
- Fargerikt felleskap truet - 18.05.2010
- Mor av regnbuen - 20.12.2006
Norges museumsforbund har kåret Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM) til årets museum 2006. Ideen til IKM ble unnfanget av daglig leder Bente Møller mens hun jobbet som lærer for fremmedspråklige. På en tur til etnografisk museum bemerket en av hennes elever at hun kjente igjen en utstilt gjenstand fra sitt hjemland. Elevens glede vekket Møllers erkjennelse om at minoritetene også burde få et museum for sin historie. På diverse fester fikk hun også oppleve deres stolthet over egen kultur, en følelse hun så nødvendigheten av å ivareta.
Høsten 1990 startet en gjeng entusiaster å utvikle et kultursenter og museum. Gjennom flere år ble det arrangert festivaler, seminar og utstillinger. Fram til 1992 var senteret en grasrotorganisasjon som ble drevet på frivillig basis. Så fikk de støtte fra ulike offentlige instanser til et treårig prosjekt kalt “Internasjonal kulturformidling til barn og unge”. Fra 1997 har IKM fått fast støtte fra Kulturdepartementet og Oslo kommune, og i 1999 stod det gamle fengslet i Tøyenbekken 5 ferdig rehabilitert. Ideen om et eget museum for Norges nyere innvandringshistorie kunne materaliseres.
– Jeg er ikke overtroisk, understreker Bente. – Likevel har det stor symbolverdi at noe så ekskluderende som et fengsel er blitt til en arena for inkludering.
– Hva er den viktigste rettesnoren din?
– Når jeg skal fortelle om minoritetene, er det viktig å aldri glemme at jeg tilhører majoriteten, de med definisjonsmakten. ”Ikke om meg uten med meg” er et slagord jeg har annammet. De det gjelder må være med på å eie sin egen historie. Romanifolket for eksempel, fronter at de skal fortelle sin historie. Det har jeg stor sympati for, men minoritetene er heller ingen ensartet gruppe, så jeg ønsker meg mange antropologer og etnologer med minoritetsbakgrunn. Det kan også være nødvendig med et perspektiv utenfra for å forholde seg nyansert til både minoriteters og majoriteters historie.
Tradisjonelt har kunstmuseer og kulturhistoriske museer vært atskilt, men IKM kombinerer dette.
– Jeg var veldig bevisst på at dette museet skulle forene levende, utøvende kunst, billedkunst og kulturhistorie. Disse supplerer hverandre, og flyktninger har ikke så mange vaser og tepper til å fortelle om sine liv, slik kulturhistoriske museer legger opp til. Men flyktningene har blant annet sine skikker, sin musikk og dans, sine historier.
Museet belyser også trekk ved innvandringens historie og kulturelle endringer i det norske samfunnet, og det er et kompetansesenter for formidling av kulturelt mangfold.
– Prisen er en anerkjennelse av at mangfoldets historie skal inn i museer og institusjoner. Nå har vi for eksempel en utstilling som heter ”Norsk i hundre”. Den forteller hundre måter å være norsk på og like mange måter å fortelle sin historie på. Utstillingen viser alt fra svensker, samer, jøder og skotter, til pakistanere og jugoslavere som har slått rot i Norge, presentert som en fiktiv slektskrønike med mange personlige autentiske historier.
Ifølge juryleder, stortingsrepresentant Ågot Valle (SV), var den viktigste begrunnelsen for å gi prisen som Årets Museum til IKM at nettopp også de personlige historiene fra det flerkulturelle Norge blir dokumentert.
– Vi vektlegger den personlige historien fordi perspektivene gjerne er individuelle. Det betyr ikke at vi avviser statistikk og generell informasjon. Men vi ønsker også å gi dette et ansikt, appellere til følelser like mye som til intellekt. En chilensk flyktning som fortalte sin historie, stilte ut sekken som alltid hadde stått i gangen hennes i Chile og symbolisert at hun hvert øyeblikk måtte flykte for livet.
Siden flyktninger og innvandrere ikke alltid får med seg ting som reflekterer livene deres, har også tekst blitt et nødvendig virkemiddel i presentasjonen av de ulike skjebnene. En minneverdig utstilling het ”Den skjulte smerten”.
– Utstillingen bestod av åtte svart-hvit fotografier med tekster til. Den handlet om en tidligere tyrkisk politisk fange som bar med seg store psykiske problemer. En tyrkisk psykolog og en eritreisk fotograf tok initiativet og var pådrivere, men kvinnen selv var delaktig i teksten. På ett bilde bar hun en liten kjole som moren hadde heklet. Teksten sa: ”Mamma laget denne kjolen til meg. Jeg kan ikke huske ansiktet hennes.” De fleste vil kunne kjenne seg igjen i følelsene for et plagg en kjær slektning har laget, og dermed gripe smerten ved å miste minnet om vedkommende. På et annet bilde stod hovedpersonen i mylderet på Oslo City og snakket om ensomheten ved å bære en smerte som ikke syntes. Noe av poenget med utstillingen var å belyse smerten, en side ved livets og historiens gang som ofte blir forbigått i museumsverden. Jeg syntes vi lyktes med å gjøre denne utstillingen personlig og ikke privat, et viktig, men iblant vanskelig skille.
– Hvilke utfordringer innebærer denne personlige vinklingen?
– Museer kan for eksempel få folk på nakken for ufordelaktig omtale av en tippoldefar. Så vi må vurdere nøye hvor mye åpenhet vi kan tillate, særlig når det gjelder problemstillinger folk står midt oppe i. Lakmustesten er ofte å tenke hvordan jeg selv ville at min personlige historie ble fortalt. Jeg har opplevd å måtte beskytte folk fra seg selv.
Fakta-aspektet til ”Den skjulte smerten” var møtet med norsk psykiatri og at mange flyktninger bærer på store traumer som tilsier et hjelpeapparat for denne gruppa.
– Hvordan var responsen på utstillingen?
– Det var en lavmælt utstilling som mange ble grepet av. Jeg hadde omvisning for psykiatriske pasienter med både gammel- og ny norsk bakgrunn. Etterpå hadde vi innholdsrike samtaler om sårbarhet. Jeg vil gjerne at utstillingene skal være kulisser for dialog. I vår globaliserte verden finnes det så mange sannheter.
IKM har nå konkrete planer om en utstilling om norsk asylpolitikk, hvor personlige historier også kan kombineres med politiske fakta.
– Folk har vært ute og dokumentert asylmottak. Det er opprørende hvordan et av verdens rikeste og romsligste land behandler mindreårige asylsøkere på. Et samfunn er aldri bedre enn måten det behandler marginaliserte grupper på, sier Bente Møller.
