- Naive Norge? - 20.12.2006
Fotografen Christofer Owes film ”Naive Norge” ble vist på TV 2 mandag 4. desember. Er nordmenn virkelig så naive som Owe skal ha det til eller velger han bevisst stereotyper for å fremstille tilværelsen på Holmlia?
– Problemet er folkegrupper som danner et samfunn i samfunnet! De bruker sine barn som middel til import av stadig flere fattige landsmenn gjennom tvangsekteskap. Så jeg spør innvandrerne, for eksempel pakistanerne: Hva gjør dere for fellesskapet? Hvilke planer har dere for fremtiden? Hvorfor danner dere et samfunn i samfunnet?
Dette utsagnet kommer Owe med på et integreringsseminar av Thomas Hylland-Eriksen. Bakgrunnen er at Morgenbladet skriver at professoren i sosialantropologi vil ha 1,5 millioner innvandrere til Norge. Men de spørsmålene Owe vil spørre innvandrere, blir i stedet baket inn i temaer som setter især norsk-pakistanere i søkelyset med begrensede muligheter for integrering og som sjenerer sine naboer med matlukter og høyrøstede storfamilier.
Etter flere år i utlandet flytter Owe til flerkulturelle Holmlia. Han etablerer et fotostudio midt i lokalsamfunnet og venter i spenning på mennesker fra alle deler av verden. Første dag dukker to familier opp samtidig. Fire pakistanere og ni afrikanere! Han fremstiller det som et sirkus. Er dette fremtidens Norge? spør han.
Hjemme er det vanskelig fra første dag. Naboen er en stor pakistansk familie. Han forteller at det spinkle trehuset rister og folk roper i munnen på hverandre. I realiteten kan enhver som forstår urdu høre på opptakene at han overdriver. Problemene fortsetter med den sterke matlukten som Owe hevder sjenerer ham til alle døgnets tider. Det ender med at han hevder at naboen truer med å knuse kneskålene hans fordi han protesterer mot støy og matlukt.
Imens fortsettes arbeidet i fotostudioet. Han stifter også bekjentskap med to unge gutter som går på ungdomsskolen.
De spiser kebab nesten hver dag og synes det er stort å møte en nordmann som aldri har smakt kebab. Han blir med guttene på hjemmefest hvor han møter flere av deres venner. På denne festen konsumeres det alkohol og ungdommene er tydelig preget av dette. Noen mer enn andre, som hever det at det ikke finnes noen fremtid for ungdommer på Holmlia. Owe fryder seg over at guttene tør å si at fremtiden er å importere kusiner fra hjemlandet og leve på trygd.
Han blir også kjent med pakistanske jenter og fokuserer på hva som hindrer dem som kvinner, og styrer samtalene inn på kjønnsrollemønstre som et problem for pakistanske kvinner.
Mangfoldet på Holmlia blir behørig kommentert, men hvor blir det av dem i dokumentaren? Er den gamle damen på 96 år som sukker over at Norge aldri kommer til å bli et rent land igjen, representant for det norske mangfoldet?
Vi må nok skuffe denne ”naive nordmannen”. Med innbyggere fra over 100 land skal det mer til enn én innflytter som sverter Holmlia med at det er farlig for etniske nordmenn, oser av matlukter overalt og hindrer integrering. Hadde han flyttet nær en pakistansk familie i Bærum hadde han nok møtt den samme tandoori – matlukten der også.
