- Grunnen til at de farger skjegget rødt - 29.10.2014
- Musikk mot ensomhet - 16.09.2013
- Karriere på skinner - 17.03.2013
– Innvandrere med høy utdanning kommer ikke raskere i jobb enn innvandrere med lav utdanning, fastslår Fafo-forsker Anne Britt Djuve. Årsaken er trolig den harde og urettferdige konkurransen innvandrere med høy utdanning utsettes for, siden det først og fremst er etniske nordmenn de konkurrerer mot når det gjelder godt betalte jobber.
Siden norske arbeidsgivere innrømmer å ha en liten preferanse for det kjente norske, sier det seg selv hvem som får jobben.
Samfunnet taper
OMOD–leder de Leon frykter negative konsekvenser for norsk samfunnsøkonomi dersom denne utviklingen fortsetter
– Folk med høy utdanning og norsk statsborgerskap som ikke får jobb, kommer til å dra til utlandet og jobbe, mens vi her i landet kommer til å bli sittende igjen med de som ikke er så flinke. Og det har ikke samfunnet råd til, sier han.
De Leon oppfordrer politikerne til å se på lovverket.
– Fra politisk hold må man kanskje begynne å tenke på kvotering. Det bør i alle fall være sånn at når to søkere står likt, står den med størst språkkompetanse best stilt, sier OMOD–lederen.
Han trekker frem en stillingsannonse fra en bydel i Oslo der det ble fremhevet som positivt å kunne arabisk.
Relevant utdanning
Da nåværende sjefredaktør i Dagbladet, Anne Aasheim, var distriktsredaktør i NRK Østlandssendingen, bestemte hun at det i en stillingsannonse skulle stå at personer med norske og utenlandske dialekter ble oppfordret til å søke. Resultatet ble flere og bedre søkere, blant dem en tidligere tyrkisk stjernejournalist.
– Det handler ikke om hva som er relevant, men hva som gjøres relevant, sier forskningsleder Berit Berg ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).
Ulogisk forhold
Berg mener norske arbeidsgivere har et ulogisk forhold til arbeidstakere med innvandrerbakgrunn.
– Når 70 prosent av barna i en barnehage har minoritetsbakgrunn, er det lurt å ansette personale med innvandrerbakgrunn. Det samme gjelder sykehusene, sier forskningslederen.
Hun reagerer på at personer med minoritetsbakgrunn i stedet er å finne i yrker hvor man ikke trenger noen spesiell kvalifikasjon, som for eksempel i renholdsbransjen.
Ifølge Berg er utsagn i lunsjen, heisen og ellers rundt omkring på arbeidsplassene med på å forankre holdninger til folk med innvandrerbakgrunn.
Tredobling
Nedslående utviklingstrekk til tross, ifølge ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) synker arbeidsledigheten blant førstegenerasjonsinnvandrere, det vil si personer født i utlandet av utenlandsfødte foreldre. I tredje kvartal var den 7,8 prosent, mot 9,8 prosent i samme periode i fjor.
Arbeidsledigheten blant førstegenerasjonsinnvandrere er likevel tre ganger høyere enn i resten av befolkningen, som har en ledighet på 2,3 prosent.
Blant førstegenerasjonsinnvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er ledigheten oppe i 10,1 prosent.
Flest afrikanere
Det er førstegenerasjonsinnvandrere fra afrikanske land som topper statistikken med en ledighet på hele 16 prosent, fulgt av personer fra Asia med 10,6 prosent. Deretter kommer førstegenerasjonsinnvandrere fra Øst-Europa (utenom EU) og Latin-Amerika med henholdsvis 9,3 og 7,6 prosent arbeidsledighet.
Like stort skille
Når det gjelder botid viser SSB sin statistikk som vanlig høyest registrert arbeidsledighet i gruppen med en botid på mellom fire og seks år. Dette henger sammen med at mange nyankomne innvandrere, som regel flyktninger, går gjennom en periode med norskopplæring og eventuelle kvalifiseringstiltak før de blir arbeidssøkere. I gruppen med sju års botid eller mer er ledigheten en god del lavere. Økt botid fører imidlertid ikke til noen utjevning i arbeidsledigheten mellom innvandrergruppene Skillet mellom vestlige og ikke-vestlige er også fremdeles like markant.
Arbeidsledigheten blant norskfødte med utenlandskfødte foreldre var ved utgangen av august 4,8 prosent. Disse personene befinner seg således i en mellomposisjon i forhold til førstegenerasjonsinnvandrere og befolkningen for øvrig.
Språk og fagbrev
Fafo–forsker Anne Britt Djuve intervjuet for ikke lenge siden en arbeidsgiver i en middels stor bedrift i Oslo, som hadde tatt inn to etnisk norske på praksisplass, for å hjelpe dem tilbake til arbeidslivet. Da Djuve spurte om vedkommende kunne tenke seg å ta imot ikke-vestlige personer på praksisplass, svarte han at de måtte kunne norsk og ha fagbrev. Det viste seg imidlertid at arbeidsgiveren ikke hadde sjekket språkferdighetene til de to norske han hadde tatt imot. Og ingen av dem hadde fagbrev.
– Det arbeidsgivere leser av signaler om jobbsøkere påvirkes veldig av det de tror jobbsøkeren på forhånd kan, fastslår Djuve.
Mange arbeidsgivere er dessuten negative til å ta imot ikke-vestlige innvandrere på praksisplass, med begrunnelsen om at det er for mye jobb og for mange skjemaer som må fylles ut.
Blir sosialklienter
Av de ikke-vestlige innvandrerne som var arbeidsledige eller på tiltak i 2003, hadde svært mange to år senere gitt opp å få jobb.
– 40 prosent hadde forsvunnet ut av gruppen. De var verken i jobb, på tiltak eller under utdanning. Sannsynligvis hadde de blitt sosialklienter, sier Anne Britt Djuve, som sto bak undersøkelsen.
Ikke godt nok
Det er i år fem år siden Oslo bystyre vedtok en handlingsplan for likebehandling og økt rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn til stillinger i kommunen.
I 2006 er det imidlertid ikke mange personer med ikke-vestlig bakgrunn å se i Oslo rådhus, med unntak av budtjenesten og i vakta.
Byrådsleder Erling Lae (H) innser at det ikke er bra nok, og sier kommunen med sine 37 000 ansatte har en et spesielt ansvar for å ansette flerkulturelle.
– Oslo er en flerkulturell by og det må gjenspeiles i tjenesteapparatet, sier han.
Ingen tall
I løpet av årene som har gått siden handlingsplanen ble vedtatt, har det blitt etablert et ledernettverk som skal øke rekrutteringen til kommunale lederstillinger.
Hvor mange ledere med flerkulturell bakgrunn som jobber rundt omkring i kommunen har imidlertid ikke Lae kjennskap til.
– Vi har ikke noe tall på det i dag, noe vi burde få, innrømmer byrådslederen.
Han mener det er helt på sin plass at det stilles krav til personer med innvandrerbakgrunn, men mener det blir diskriminering dersom omverdenen helt ser bort fra at utgangspunktet kan være ganske så forskjellig for ulike typer mennesker.
