- Ømhet, kjærlighet og vold - 23.06.2015
- Rapport utelot innvandrere - 06.04.2015
- Hvem eier Munch? - 30.10.2008
– Unge forfattere? Vi strever alle med å finne en identitet i det nye Sør-Afrika, sier Mbongisi Dyantyi. –Vi forsøker å forstå hva det betyr å være afrikaner, bare for å finne ut at vi ikke er enige, verken oss imellom eller med makthaverne og politikerne. Det skaper grobunn for eksperimentering, men også sinne og konflikt, fortsetter han.
– Vi må ta tilbake tradisjonene våre, heter det. Vi må bli bevisste på verdien i vår afrikanske kultur. Sant nok, men vi må heller ikke lage noe museum av dem. Vi må sørge for å modernisere dem, bringe dem i takt med tidens krav. Jeg mener ”jeg er afrikaner fordi jeg slår min kone”? Har vold mot vold mot kvinner kulturell verdi?
Dyantyi innrømmer at han er retorisk, men minner om at vold mot kvinner er et av de største problemene Sør-Afrika står overfor i dag. Han peker også på tradisjonelle begravelser.
De ødelegger familieøkonomien i en tid da aids dreper for fote. Gjenlevende besteforeldre og barn må bruke sine siste spareskillinger på å gi de avdøde en verdig overgang til åndeverdenen.
Tradisjonene stjeler makten fra oss
– Mange av våre tradisjoner stjeler makten fra oss, hevder han. –– Mitt litterære prosjekt går ut på å drøfte hvordan vi kan leve med en afrikansk kulturell ballast i en moderne verden. Jeg mener, europeiske tradisjoner utvikler seg med tiden. Det må også afrikanske tradisjoner gjøre. Det er vår oppgave som forfattere å skape et laboratorium for tradisjonenes utvikling og vår identitet som afrikanere, slår han fast.
Mbongisi Dyantyi jobber på The Writing Centre ved Witwatersrand Universitet. Han har allerede utgitt en rekke noveller i ulike tidsskrifter, men har ennå ikke rukket å samle dem i en bok. Han er levende opptatt av å gi Afrika en plass i sørafrikansk litteratur, men forbeholder seg retten til å diskutere afrikanske tradisjoner og tankemønstres plass i en moderne verden. Dyantyi møter oss sammen med Kgaogelo Lekota og Tshegofatso Modubu til en prat om litteraturens rolle i det nye Sør-Afrika. Vi møtes på Shivava Café i Newtown, Johannesburg en søndag formiddag. Kafeen er stengt og Newtown sover. Ikke så rart. Newtown er de sene kvelders sted med jazzklubben Bassline og det verdensberømte Market Theatre rundt hjørnet. Vi setter oss på terrassen. Det er sent i april. Høsten nærmer seg. Veldig varmt er det ikke.
Kulturell selvtillit?
Hva er afrikansk identitet? Hvilke tradisjonelle, afrikanske verdier skal man ta med seg inn i en verden der arven etter apartheid og kolonialismen er preget av vold og kriminalitet? Hvordan skal man gjenskape afrikanernes kulturelle selvtillit? Også sørafrikanske akademikere har registrert hva de unge forfatterne tumler med.
– Spørsmålet om identitet er nok det viktigste, sier Pam Nichols, lederen for skrivesenteret ved Wits University i Johannesburg der Dyantyi jobber. – Vi ser et skifte av fokus fra politikk og til kultur som identitetsbygger, men identiteten er skjør i Sør-Afrika, mener Nichols.
Hun understreker at under apartheid var det verken mulig eller ønsket av myndighetene at man snakket om en felles sørafrikansk litterær kultur. – Dagens unge forfattere er virkelig pionerer, sier hun, – de forsøker å skape en felles afrikansk identitet ut av noe som før var holdt atskilt ved hjelp av tvang og terror. Det er ikke uten grunn at den politisk bevisste Soweto-poesien fra 70-tallet som fostret store navn som Mongane Wally Serote i dag bevisst er forlatt til fordel for en søken poetene med et ordspill selv kaller ”So-where-to?-poesi.”
Søken etter nye retninger betyr blant annet at seksualiteten blir et hett tema. Dette har tradisjonelt vært et vanskelig tema i afrikanske kulturer.
Å bryte tabuer, å skrive om seksualitet er derfor en del av det identitetssutforskende arbeidet de unge forfatterne driver med. Det sees i poesien, men også i romaner som K. Sello Duikers The Quiet Violence of Dreams. Her skriver en heterofil forfatter overbevisende om et av de største tabuene i afrikansk kultur: Homoseksualitet.
Også en mer etablert forfatter som Achmat Dangor skriver om seksualitetens grenseoverskridende kraft, blant annet i romanen Bitter Fruit.
Rocky Street
– Siden mye av dette arbeidet blir drevet frem av unge, ofte uetablerte forfattere knyttes denne utviklingen på litteraturfronten også tett opp til populærkulturen, fortsetter lederen for skrivesenteret ved Wits University. For å få en ide om hva hun mener må vi ut på byen: til Rocky Street i Yeoville. Dette er hovedgaten i en bydel preget av unge afrikanere. Stemningen der er anspent, diskusjonene går høyrøstet, alle drikker fra bokser med øl på gata og ”alle” advarer oss mot å dra dit. Men hver mandag er det poesikveld på ”One Drop”-kafé. Initiativtakerne hevder det er et lokalt miljøbyggende foretak som har pågått i mer enn ti år.
Store skarer unge mennesker møter opp på ”One-Drop” for å høre poesi, musikk og diskutere over rødvin eller, for de fleste afrikanere, øl. Hip-hop har et godt feste her, mye av poesien som leses tar utgangspunkt i den sørafrikanske utgaven av hip-hop; kwaito. Kvaliteten er ymse. Noe av det mest spennende er at en del av de unge poetene benytter seg av det afrikanske språk, og trekker også veksler på afrikanernes egne litterære tradisjoner. De ser tilsynelatende ingen motsetning i å benytte både engelsk og zulu, og enkelte ganger blander de språkene til nye og spennende kombinasjoner.
Hyldningsdikt
– Ja, sier Nichols, da jeg forteller henne om opplevelsen min, – enkelte av poetene starter i det små på enkle scener, men etter hvert bygger de opp en egen tilhengerskare og utvikler seg som performancekunstnere. Da blir veien til popkulturen kort. Men jeg må også legge til at disse scenene er spennende laboratorier for utviklingen av en ny afrikansk poesi. Kommunikasjonen mellom scene og sal er avgjørende for at dette skal fungere. Afrikanske ”call–and–response”-teknikker får et nytt uttrykk. Ofte finner dikterne rom for å gi tradisjonelle hyllingsdikt ny form og nytt innhold tilpasset en tilværelse full av fattigdom, vold og kriminalitet. Disse diktene skulle fortelle kongen om den reelle situasjonen i riket, slik at han kunne ta affære, forklarer Nichols.
Hun understreker at det på disse scenene ofte dreier seg om unge, uetablerte forfattere. Forfattere som ikke har utgitt noe i bokform, men som ofte er publisert i den rike floraen av mer eller mindre levedyktige litterære tidsskrifter. Her diskuteres poetikk, politikk og litteratur med høy temperatur og stort engasjement. – Å bli publisert styrker ens identitet. Men bøker er ikke et medium disse forfatterne bruker i nevneverdig grad, forklarer Nichols. – Leserne har ikke råd til å kjøpe dem. Performance og tidsskrifter blir derfor viktige kanaler ut til publikum. Det gjør også noveller og dikt til mer vitale litterære genre enn de er i Europa.
Fire store motiv
Professor i afrikansk litteratur ved Witwatersrand University, Isabel Hofmeyer, sier seg enig i at identitetssøken er et av de viktigste grunntemaene i dagens unge, sørafrikanske litteratur. Hun identifiserer fire motiver som forfatterne ofte lar identiteten måle krefter mot: Hiv/aids, reaksjoner på sannhets- og forsoningskommisjonens resultater, vold og kriminalitet, populærkultur og konsumerisme.
– Disse temaene krever nye narrative former, mener Hofmeyr, – de gamle formene som behandlet kolonialisme og kampen mot apartheid duger ikke lenger!
Dermed ser vi en begynnende oppblomstring av afrikanske fortellerelementer. Troen på forfedrenes ånder brukes for eksempel med stor effekt for å drøfte de menneskelige konsekvensene av hiv/aids og sannhetskommisjonens avsløringer.
Åndene er enten fortellere eller medvirkende i romanen eller novellen, slik vi ser det i Phaswane Mpes glimrende roman Welcome to our Hillbrow.
– Kriminaliteten og hva den gjør med menneskene har dessuten ført til en klar oppblomstring av romaner og noveller innenfor krimgenren, fortsetter Hofmeyr.
Språket
Jeg tar med meg disse synspunktene til kafébordet i Newtown. Egentlig har jeg bare en avtale med Dyantyi, men afrikanere er inkluderende mennesker og gruppen har vokst til tre før vi møtes.
De unge forfatterne mener akademikerne har rett i sine analyser, men ønsker å legge til noe om arbeidsredskapet de har, nemlig språket.
–Engelsk, og i enda større grad afrikaans, er beheftet med kolonialismens og undertrykkelsens historie. Språket ble aktivt brukt for å utelukke afrikanere fra akademiske og ”offisielle” kunstneriske miljøer, sier Lekota.
Lekota, som innrømmer at han begynte å skrive dikt for å ”imponere jentene,” peker på to forhold.
– Poesi i dag handler mer om å lytte enn å lese. Poesi er blitt forestilling, språket preges av internasjonal kommersiell kultur, mener han.
– Samtidig har vi ni offisielle afrikanske språk i dette landet. Hvordan skal vi forholde oss til dem? Jeg tror at vi må fornye engelsk gjennom afrikanske språk, altså bruke ord og bilder fra afrikansk språk for å få et redskap som er forenlig med det vi ønsker å formidle. – Vi ønsker jo ikke bare å skrive for svarte afrikanere, men for alle, også for de hvite som ikke ønsker å dyrke hvit skyldfølelse, sier Modubu. – Men de forsøker å diktere hvordan vi skal skrive, hvordan språket vårt skal se ut. Må jeg skrive fortellingene mine om svart kultur på hvites premisser for at de skal lese dem?, spør hun. – Må jeg formulere novellene mine slik at de forklarer svart kultur for hvite?
Dovne hvite
Dyantyi frykter i så fall at de aldri kommer videre i sørafrikansk litteratur. De hvite er for dovne til å tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å forstå. Mange sitter fast i forestillingen om den hvite kulturens overlegenhet, sier de. Det er ikke dem de tre vil skrive for. I stedet vil de skrive for å bevisstgjøre afrikanerne om verdien i deres egen kultur.
– Mine fortellinger er inspirert av ”Black Consciousness”, sier Dyantyi, – Tross alt er det vi svarte som har vært kulturelt understimulert og fratatt retten til å hevde vår egen kultur. Det er den kulturelle selvtilliten vi nå må bygge opp igjen.
– Kanskje er dette et bidrag til gjenfødelsen av Afrika, sier Lekota. – Kanskje litteraturen vår må endres igjen når vi har oppnådd likhet og likeverd i dette landet. Inntil da må vi søke etter det som bygger vår afrikanske identitet.
NOEN ROMANER
Welcome to our Hillbrow av Phaswane Mpe.
Hillbrow er krigssonen i Johannesburg, voldelig og sterkt kriminelt belastet. Bydelen er eksempelet på alle motsetningene i det nye Sør-Afrika og men- neskenes plass og identitet i tiden etter apartheid.
Bitter Fruit av Achmat
Dangor. En mot- standskjemper treffer igjen sin gamle torturist og
vil ha hevn. Hvordan pas- ser det inn i forsoningens Sør-Afrika?
The Quiet Violence of Dreams av K. Sello Duiker. En mannlig prostituerts historie. Hvordan skape orden i det identitetsk ao- set en oppvekst i apar- theidstaten har skapt. Her blir homoseksualiteten paradoksalt nok en vei for å oppdage sanne afrikanske verdier. Et sterkt utsagn på et kontinent der homoseksualitet fordømmes som ”u–afrikansk!”.
