- – Største epidemien i verdenshistorien - 25.01.2007
- Ansikt i fokus: Mari Boine - 20.12.2006
- Grensebryteren Aslam Ahsan - 20.12.2006
– Stakkars deg, må ut på bondelandet, Aslam henter meg i bilen sin. Vi er på Rasta, og Aslam har invitert meg hjem til seg.
Aslam tar av seg skoene i gangen før vi går inn i stua. Det er søndag, og resten av familien er i bryllup. Selv har Aslam kun vært hjemme i 15 minutter siden fredag. På bordet ligger en pakke vestlandslefser, og i askebegeret ligger en pipe. Aslam går inn på kjøkkenet.
– Vil du bare ha vann? Jeg har solo, sier han og kommer med et glass med solo.
Aslam setter seg i en av de to dype stolene i rommet.
– Du kan finne alt på nettet, alt om meg står der, sier Aslam og finner fram laptopen og søker på nettet til han finner siden om seg selv. Det er siden til Pakistansk Ressurssenter for pakistanske barn, stiftelsen Aslam er styremedlem i. Han trekker bena inn under seg i stolen.
Aslam er engasjert. Så engasjert er han at om man googler navnet hans, får man 86 000 treff om alt fra tvangsekteskap, familiegjenforening, æresdrap, og rasisme. Han har mottatt alt fra drapstrusler til anerkjente priser for sitt engasjement. I 1998 ble han overrakt Brobyggerprisen av Valgerd Svarstad Haugland for sitt virke som brobygger på tvers av ”religiøse og etniske grenser”. I 2002 fikk han Fritt Ords Pris.
– Overraskende at jeg måtte få noe for det også!, sier Aslam ydmykt. Foruten vid respekt for hva han har oppnådd, har han også satt mange sinn i kok, også blant sine egne.
– I Norge ble innvandrere kurset i rettigheter, men ingen snakket om plikter. I 80–åra var det bare rettigheter som stod på dagsorden, jeg snudde det litt om og kjørte gjennom lovverk der man plikter seg til visse prosesser. Det var det mange innvandrere som reagerte på, sier han.
Særlig storm skapte han da han i 1989 arrangerte julaften for ensomme.
– Jeg banner i kjerka, sier Ahsan. Det var et program på radio for 18 år siden som satte i gang ideen. Aslam var på vei til en konferanse da han hørte intervjuet med en eldre kvinne som fortalte hvordan hun opplevde jula som en tung høytid.
– Hun forsov seg på julaften, og hadde ingenting å glede seg til. Det var mer belastende enn gledelig, sier Aslam engasjert. Han bestemte seg for å invitere kvinnen hjem til seg på julaften, og selv om han aldri hørte fra henne, var ideen nå plantet.
– Den lå og murret. Jeg begynte å snakke med venner og bekjente om alle de som blir sittende alene. Jeg er jo muslim, jeg gjør ikke noe spesielt i jula. For oss er det bare noen ekstra helligdager. Da tenkte jeg: hvorfor kan ikke vi ta initiativ til å gjøre noe og samle folk? Aslam fant ut at det som ble gjort på området var tilbud til narkomane og alkoholikere, og ikke til vanlige folk.
– Saken var klar: normale folk blir sittende alene uten tilbud, de går ikke til alkoholikerstedene. Aslam fikk det som han ville; julen 1989 feiret 38 mennesker julen sammen på Triaden hotell på Lørenskog. Veien dit var ikke uproblematisk; i en periode måtte familien bo hjemmefra etter trusler. Aslam hviler hodet i hendene.
– Vi fikk kuler i postkassa, og sjikanerende telefoner. Nå er jo alt forbi, men det var en utrolig tung tid.
Jeg spør om hvordan han synes samfunnet har endret seg siden han kom til Norge i 1971. Aslam ber meg spesifisere spørsmålet hvis jeg vil ha et ordentlig svar. Jeg spør hvordan Norge som flerkulturelt samfunn har endret seg. Aslam forklarer villig:
– Da vi kom i 70–åra fikk vi god mottakelse. Nordmenn var hjelpsomme, arbeidslivet var åpent, det var lett å få seg bolig – ja, kontakten var på topp. Etter hvert så har jo nysgjerrigheten endret seg til skepsis som begynte i midten av 80–åra med asylsøkerbølgen. Det ble mye fokus på at asylsøkerne kom til dekket bord, og særlig FrP var flinke til å spille på at mens asylsøkere bodde på hotell, hadde de eldre i Norge det ikke så godt, sier Aslam og ser på meg.
– Vi som arbeidsinnvandrere gikk med i dragsuget.
Allikevel er Aslam positiv med tanke på fremtiden til det flerkulturelle Norge.
– Sammenlignet med andre land synes jeg situasjonen ser veldig lovende ut. Vi har ingen store ghettoer og det er bedre dialog mellom majoriteten og minoriteter i Norge, i tillegg er vi representert i demokratiet, organisasjoner og arbeidslivet. Vi – altså innvandrerne – er godt representert. Aslam understreker igjen at det ikke finnes noen ghettoer i Norge. Han gestikulerer og ser rundt seg for å illustrere at Lørenskog – der vi nå er – er det tredje største innvandrerområdet i Norge.
– Men jeg vet ikke hvor de er spredd hen, sier han. Han har selv bidratt til kontakten mellom muslimer og majoriteten.
– Da jeg startet ressurssenteret for 15 år siden var det overhodet ingen kontakt mellom minoriteter og majoriteten, sier Aslam.
Det gjorde Aslam noe med. Etter mye jobb fikk han invitert imamer, daværende biskop Aarflot og byråkrater til julelunsj uten at noen visste hvem andre som kom.
– De fikk bare oppgitt en adresse og et tidspunkt, sier Aslam og ler. Han forteller at det var en forvirra gjeng som møtte opp.
– Jeg syntes de fortjente det alle sammen. Jeg sa til dem at ”nå er dere her, så nå skal vi få til en dialog og møtes årlig”. Og sånn ble det. For første gang siden 1996 skal ikke forsamlingen møtes i år. Aslam har for mye å gjøre.
– Kan jeg røyke litt? Aslam ser spørrende på meg før han tenner pipa. Jeg spør om han er lei av å være i media.
– Jeg skaper saker så jeg tenker ikke så mye på det. Mange har mange meninger, men gjør ikke noe med det. Jeg vil bryte grenser for å ufarliggjøre ting. Jeg er født og oppvokst som høvding, og det ligger i mitt blod å gjøre noe. Aslam tar et trekk av pipa.
– Nå har jeg blitt en gammel mann, jeg håper noen i den nye generasjonen kan ta over. Jeg har gjort min plikt som god samfunnsborger, men jeg har slitt meg ut.
