Så hvilket språk er mitt eget? Hvorfor ikke alle av dem? Man må ikke velge et språk fremfor et annet. Selv om urdu og punjabi er to ulike språk fra Pakistan, kan man forstå hva som blir sagt. Urdu er nasjonalspråket i Pakistan, mens punjabi er språket fra punjabprovinsen i Pakistan og India, og snakkes også av sikher.
Da jeg var fem år begynte jeg i barnehage uten noen form for norskkunnskaper. Foreldrene mine bare hadde bodd i Norge i noen få år og kunne ikke språket så bra. Jeg husker at blant barnehageassistentene var det en pakistansk dame som vi kunne prate med på urdu og det samme gjaldt foreldrene våre. Hun bidro til at vi forstod hva de andre pratet om. Etter hvert, da jeg begynte på grunnskolen, hadde vi morsmålsundervisning. Jeg lærte å lese og skrive på urdu, noe jeg er veldig glad for fordi jeg da kunne skrive brev til mine besteforeldre i Pakistan og lese pakistansk litteratur. Mine yngre søsken, derimot, gikk glipp av denne muligheten da morsmålsundervisning på skolen ble tatt bort. Jeg ser ingen annen grunn til dette enn innsparing av penger, noe som er trist. Språk er en stor ressurs i seg selv og regjeringen må ikke ta denne muligheten fra oss.
Det er ikke bare våre barn som taper på dette, men også samfunnet går glipp av store muligheter. Tenk på hvilke muligheter et land som Norge kan ha i verdenssamfunnet med tospråklige borgere! Ta Telenor for eksempel – de har fått flere nye kunder i Pakistan takket være tospråklige ansatte.
Jeg husker da jeg for første gang dro til Canada for å besøke slektningene mine sammen med familien min, og ble sjokkert da jeg snakket urdu med mine tremenninger, fettere og kusiner og fikk svar på engelsk. De forstod nemlig hva jeg sa, men kunne ikke prate like flytende urdu som meg og valgte derfor å snakke engelsk. Dette var vanskelig for meg, siden jeg kunne flytende norsk, men gebrokken engelsk som de fleste av oss “nordmenn”. Vi fikk mye skryt av våre tanter og onkler for at vi kunne prate på punjabi og urdu uten vanskeligheter, og de holdt på å hoppe i taket da moren min fortalte dem at vi i tillegg både kunne lese og skrive på urdu også. Moren min, som har begrensede engelskkunnskaper, fikk aldri god kontakt med nevøene og niesene sine på grunn av at de ikke kunne sitt eget språk bra nok. Hun forsøkte jo i starten å snakke med dem, men ga fort opp da hun fikk gebrokne og uforståelige svar. De hørtes faktisk ut som canadiere med aksent i punjabi og urdu.
I Canada og England blir det ikke lagt så mye vekt på morsmålet til minoritetsspråklige, verken på skolen eller i barnehagene. Mange foreldre med minoritetsspråklig bakgrunn snakker heller ikke med barna sine på deres eget morsmål fordi de vil at de skal lære seg engelsk så godt som mulig før skolestart. Det ender med at deres barn får vanskeligheter med å forstå og kommunisere på sitt morsmål. Det som er ironisk ved dette er at i disse landene har de tatt godt vare på kulturen sin gjennom til stadighet å organisere diverse festivaler og ved å vise indiske filmer hver dag på ulike kinoer overalt. De har til og med egne tv kanaler som for eksempel pakistanske Prime Tv og indiske ZTV i England. Sikher, blant annet i byen Vancouver i Canada, har også egen tv kanal på punjabi. Så her har vi i Norge mye å lære av dem.
De fleste minoritetsspråklige jeg kjenner her i Norge snakker med barna sine på sitt eget morsmål. Derfor er det flere barn med minoritetsspråklig bakgrunn i Norge som kan snakke sitt morsmål bedre enn kusiner eller fettere i andre vestlige land. Men vil våre barn velge å gjøre det samme med sine barn? Derfor er det nødvendig at barna får lært sitt morsmål gjennom skolen, for jeg kjenner nesten ingen som har privatundervisning i morsmål for sine barn.
Det har blitt brukt midler til å skaffe tospråklige assistenter i barnehagene slik at barna kan lære seg godt nok norsk før de starter på skolen. De gir språktrening primært på morsmålet, fordi det er viktig å kunne sitt eget morsmål bra nok for å lære et annet språk. Mange minoritetsspråklige barn som begynner i barnehagen kan ofte ikke norsk fra før eller veldig lite av det, derfor er det nødvendig å kunne kommunisere med noen som kan samme morsmål for at barna skal forstå bedre hva som blir sagt i starten. Assistentene samarbeider med barnehagens pedagoger og har språksamlinger med barna der de tegner, spiller eller leser bøker. De skal også forberede barna hvis noe spesielt skal skje i barnehagen, slik at de vet om det på lik linje med de norske barna. I tillegg bidrar de til at de minoritetsspråklige barna i barnegruppa integreres i fellesskapet, og at barna forstår og kan gjøre seg forstått i barnehagen. Slik bygger de opp barnas førforståelse. Det vesentlige for dem er brobygging og kulturformidling mellom barn med minoritetsspråklig bakgrunn og barn med etnisk norsk bakgrunn. Og de bidrar til god kontakt mellom barnehage og foreldre.
Hvorfor tar dette slutt i barnehagene? Det burde fortsatt når barna begynner på skole. For det er fortsatt mange barn som starter på skolen uten å kunne norsk, eller som snakker veldig lite av det. Det kan være mange årsaker til det. Enten så har barnet nylig flyttet til Norge i skolealder, eller så har ikke barnet fått plass i barnehagen før det har fylt fem år. Det er ingen tvil om at det er lang venteliste på barnehageplasser nå til dags. Man må nærmest vente i opptil et år før man får plass og mange har ikke regnet med den lange ventetiden før de søker. De smarte søker om barnehageplass lenge før de har tenkt å sende barnet i barnehage slik at de sikrer seg en barnehageplass før barnet har fylt fire. Jeg er glad for alle de åpne barnehagene som finnes, slik at foreldre som venter på å få barnet i barnehage kan benytte seg av dem.
Foreldre med minoritetsbakgrunn bør bringe nødvendigheten av morsmål på banen, for barna deres går glipp av en enormt viktig ressurs. Språk er ekstremt viktig, og spesielt i dagens verden som har blitt mye mindre. Man har bruk for ressurssterke personer som kan flere språk og forstår ulike kulturer. Så når det gjelder språk, hvorfor velge enten eller, i stedet for både og?
