- Muhammed og avisenes opplag! - 04.10.2007
- Miljøvern og demokrati! - 22.03.2007
- Rice gir palestinerne mer ris! - 22.02.2007
Men her nede på sørligere breddegrader, nærmere bestemt i Midtøsten, har nyttårsfeiringen i flere år vært en heller sørgelig affære. I land som Irak markeres det nye året ved å grave ned alle døde lik og alle spredte kroppsdeler før hunder forsyner seg av dem til nyttårsmåltidet.
Nylig pratet jeg med irakere som hadde flyktet landet og flyttet til Egypt. Siden invasjonen av Irak har over to millioner irakere rømt landet. De forteller om en hverdag som vanskelig kan beskrives med ord. Abu Faisal (39), som ankom Kairo for et par måneder siden, gjør likevel et forsøk på å beskrive livet der: – Jeg er sikker på at helvete er et bedre sted å være i enn dagens Irak, forteller han meg over en kopp kaffe i kafeen han driver i en av millionbyens nye drabantbyer.
Abu Faisal har måtte begrave lik av venner og naboer, han har måttet samle opp rester av kroppsdeler som er sprunget i filler. Abu Faisal har venner og slektninger som flyktet med til Kairo. Her er det som i gamle dager – her er de alle irakere uavhengig av hvilken etnisk bakgrunn de har. Mustafa er kurder og han er gift med søstera til Abu Faisal, som har en mor som er shiamuslim og en far som er sunnimuslim. – Det var amerikanerne som satte i gang borgerkrigen i Irak. Deres venner, som i dag kjører landet i senk, kom ridende på amerikanske tanks, sier Mustafa og Abu Faisal.
Faktum er nemlig at amerikanerne opprettet en overgangsregjering basert på etnisk representasjon. En regjering med makten fordel mellom shiite, sunnier og kurdere. Abu Faisal selv mener dette var starten på helvete. – Saddam skilte ikke mellom oss. Han var streng mot alle, og i hans regjering fant du både shia, sunni og kurdiske ministere.
Han har aldri vært glad i Saddam, men mener at han også gjorde mye bra for landet. Både han og Mustafa minner om at Saddam etter den første Gulfkrigen bygget opp landet tre måneder etter at krigen tok slutt. Og det klarte han med knappe ressurser og under en internasjonal boikott, minnes mennene. – Han gav oss i det minste sikkerhet, vann og strøm. I dag, til tross for alle milliardene som er brukt i Irak, har vi verken vann, strøm og langt ifra sikkerhet, forteller en forbitret Mustafa.
Jo da, disse to mennene og svært mange andre irakere savner Saddams dager. Det har Kofi Annan også uttalt seg om tidligere. Men det nye er at de fleste jeg pratet med tror Saddam ville vunnet et presidentvalg dersom han hadde stilt opp som presidentkandidat før han døde.
Hørte jeg noen spørre hvor det var blitt av den demokratiske drømmen? Den har nok smuldret opp. Demokrati er ikke noe en blir mett av, ikke noe en blir trygg av og ikke lenger noe en blir beskyttet av. Det er bare et av budskapene 2006 legger igjen, og jammen ser det ut til at 2007 allerede har oppfattet meldingen.
