- Muhammed og avisenes opplag! - 04.10.2007
- Miljøvern og demokrati! - 22.03.2007
- Rice gir palestinerne mer ris! - 22.02.2007
Både jødene og palestinerne mener de har en historisk rett til landet, som inntil opprettelsen av staten Israel i 1948, var kjent som Palestina. Jødene, som hadde bodd i landet frem til år 70 etter Kristus, ble drevet ut av romerne og måtte flykte til andre land i verden.
Sionismens krav
De levde relativt fredlig i de arabiske landene, side om side med kristne og muslimer. I Europa ble de imidlertid forfulgt og diskriminert. Det var på grunn av denne diskrimineringen at den første internasjonale sionistbevegelsen ble holdt i 1897.
Theodore Herzl, ofte kalt sionismens far, fremsatte i boka ’Den jødiske staten’ det han selv kalte en moderne løsning for “det jødiske problemet”. Ifølge ham hadde jødene mislykkes i å assimilere seg. Den eneste måten jødene kunne leve i fred på var å opprette en egen jødisk stat i Palestina under prinsippet “Et land uten folk til et folk uten land”. Ifølge palestinerne er dette starten på konflikten: Palestina var ikke et land uten folk – palestinerne hadde bodd der hele tiden.
Da sionistbevegelsen vokste frem, møtte bevegelsen størst motstand fra det jødiske
samfunn. Det jødiske presteskapet så sionismen som en ateistisk ideologi. Allerede i 1912 ble en internasjonal jødisk bevegelse kalt Israel-unionen etablert med ett mål for øyet, nemlig å bekjempe sionismen.
Da 2. verdenskrig brøt ut ble denne gruppen tvunget til å inngå kompromiss og samarbeide med sionistene mot Nazi-Tyskland. Israel-unionen skrumpet inn.
De mest hardbarka motstandere av sionismen etablerte i 1938 den jødiske sekten Neturei Karta og fortsatte kampen mot sionismen.
Gruppen arbeider i dag for en oppløsning av den jødiske staten.
Britene sentrale i opprettelsen
I kjølvannet av sionismens fremvekst startet den jødiske utvandringen til Palestina. I 1917 fikk sionistbevegelsen et diplomatisk gjennombrudd med den såkalte Balfour-avtalen, der britene forpliktet seg til å jobbe for opprettelsen av Israel i Palestina.
Da det ottomanske riket gikk i oppløsning etter 1. verdenskrig ble Palestina underlagt britisk mandat. Da ble det ordentlig fart i den organiserte jødiske utvandringen til Palestina. I 1940 utgjorde jødene omtrent en tredjedel av Palestinas en og en halv million innbyggere.
Opprettelsen et faktum
Utvandringen til Palestina fortsatte også etter 2. verdenskrig. Snart oppstod kamper mellom palestinerne og de jødiske immigrantene. I tillegg oppstod det jødiske militante grupperinger som kjempet mot både britene og palestinerne. I mai 1948 trakk britene seg ut av mandatet, og overlot Palestina -problemet til FN. Israel ble opprettet, og FN vedtok en delingsplan der jødene ble tildelt 54 prosent av landet og palestinerne fikk de resterende 46 prosent. Araberne likte forslaget dårlig.
Flere hundretusener av palestinere forlot den nyetablerte staten, enten frivillig eller under tvang. Siden den gang har palestinerne kjempet for opprettelsen av en palestinsk stat.
Egypt var det første landet som anerkjente Israel og som underskrev en fredsavtale med landet etter krigen mellom Israel og Egypt i 1973. PLO (Palestinian Liberation Organization) anerkjente i 1988 staten Israels rett til eksistens, og senere har også Israel anerkjent PLO.
Dette til tross: Flammene i Midtøsten fortsetter å brenne.
Fakta
1947 – FNs delingsplan FN vedtar å dele Palestina i to stater, en for jødene og en for palestinerne, og med Jerusalem som en internasjonal enklave.
1948 – Britene trekker seg ut av Palestina
Mai 1948 – Staten Israel proklamere De arabiske landene går til krig mot den nyetablerte staten , og Israel øker sitt landområdet med 21%
Mai 1964 – PLO dannes Arabiske statsoverhoder, med den
egyptiske president Nasser i spissen, oppretter den Palestinske frigjørings-
organisasjonen (PLO) i Kairo. I 1969 blir Yassir Arafat PLO-leder.
September 1978 Camp David-avtalen undertegnes mellom Egypt og
Israel. Egypt er det første arabiske landet som anerkjenner Israel og som undertegner en fredsavtale med landet.
Desember 1987 – Intifada Den palestinske intifadaen (opprøret) i
de okkuperte områdene bryter ut. Det reises krav om eget selvstyre og
palestinsk statsdannelse.
1988 – Arafat anerkjenner Israel Yassir Arafat anerkjenner for
første gang Israels rett til å eksistere.
August 1993 – Oslo-avtalen om palestinsk selvstyre
Prinsipperklæringen (Declaration of principles – DoP) hvor partene
anerkjenner hverandre og blir enige om noen grunnleggende prinsipper
i den framtidige sameksistens undertegnes i hemmelighet i Oslo.
September 1993 – Gjensidig anerkjennelse Israel-PLO
Israel og PLO underskriver i hemmelighet i Oslo avtalen om gjensidig anerkjennelse.
September 2002: Den andre Intifaden startet, og pågår enda.
–Det som engang ble tatt med makt,
kan dessverre bare gjenvinnes med makt
Bashir Mahmoud (36) hjelper sin hardt skadde trettenårige sønn til å snu seg i senga. Mohamed er en av førti ofre for Beit Hanoun massakren, som er overført til sykehuset i Kairo. – Det som engang ble tatt med makt, kan dessverre bare gjenvinnes med makt, mener han.
Utrop møter ofre for Beit Hanoun massakren i Kairo.
Mahmoud tror ikke lenger på forhandlinger. Ifølge ham ble palestinerne utsatt for angrep og massakre også da Fatah-regjeringen satt ved forhandlingsbordet. USA er konfliktens største megler – men Mahmoud mener at USA er en part i konflikten.
Ofre med lite håp
USA nedla veto da sikkerhetsrådet ville fordømme massakren i Beit Hanoun. Mahmoud er ikke overrasket. – Min sønn har amerikanske kuler i kroppen sin. Jeg forventer ingen ting av amerikanerne. De har vårt blod på hendene, uttaler den forbitrete faren.
Mohamed har vært gjennom to hjerneoperasjoner.
– Opp gjennom årene har jeg sett slektninger og lekekamerater falle for israelsk ild. Det er klart at jeg lever med frykten for å dø, men jeg vil fortsette å kjempe for friheten når jeg blir eldre, sier han.
I naborommet ligger Omia Ahmed Abdallah (19). Hun har måttet amputere den ene foten, og har flere alvorlige brudd. Hun har mistet hele sin storfamilie, bortsett fra sin toårige datter som også ligger skadet på sykehuset i Gaza. Hun vet ikke hvordan det går med henne
– Beit Hanoun er enda en massakre som kommer til å gå i glemmeboken, slik som massakrene i Sabra og Shattila og i Jenin for noen år siden er glemt, sier en utslitt Abdallah.
Kvinner med i kampen
Heba Ragab er også hardt skadet. Hun ble skadd noen dager før massakren. –Jeg ble beskutt da jeg deltok i en kvinnedemonstrasjon for å befri våre unge menn i den omringete moskeen. Jeg angrer ikke et sekund, og ville gjort det samme om igjen, uttaler hun.
Hun har fått med seg at vestlige medier har skrevet at de palestinske kvinnene ble beordret ut som levende skjold. Det irriterer henne at vesten ikke kan forstå at en ikke kan beordres ut mot israelske tanks. – Som kvinner av et okkupert folk må vi samle all den styrke vi har for å delta i kampen mot okkupasjonen. Ingen kan beordres ut mot israelske tanks. Det er kvalmt at vi ikke får kreditt for vår kamp for frihet! Vi vil fortsette kampen vår uansett hva folk i vesten mener om oss, avslutter hun.
FN resolusjoner om Israel – Palestina konflikten
Resolusjon 242
Vedtatt etter Seksdagerskrigen, den 22. november 1967 Alle forhandlinger om fred mellom Israel og Palestina i ettertid har hatt denne som grunnlag. FN krever at Israel trekker seg ut av området landet okkuperte i 1967- krigen og krever en rettferdig løsning for palestinernes flyktningproblem – altså de palestinerne som flyktet i kjølvannet av opprettelsen av staten Israel.
Resolusjon 338
Vedtatt under 1973 krigen mellom Israel og Egypt. Resolusjonen krever øyeblikkelig våpenhvile og Sikkerhetsrådet “oppfordrer partene som er involvert til umiddelbart etter våpenhvilen å begynne å iverksette Sikkerhetsrådets resolusjon 242 (1967) i hele sitt omfang.” Her kreves også at Israel trekker seg ut av okkuperte områder.
Resolusjon 465
Resolusjon 465 ble enstemmig vedtatt 1. mars 1980. USA har senere uttalt at meningen var at landet skulle la være å stemme. Resolusjonen vedtar at Israels forsøk på å endre befolkningssammensetningen på en eller annen måte er ulovlig. Og at opprettelse av jødiske bosetninger i palestinske områder er “ et åpent brudd på Genève – konvensjonen.
