- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Rockens sedvanlige gitarsoloer og hoderystende bevegelser har blitt tverrkulturelle. Ikke bare ungdommer og unge voksne i Vesten har fått smaken på Nirvana, Rolling Stones og Limp Bizkit. Også i land som Tyrkia, Marokko, Jordan og Pakistan finnes det et stort knippe fans av sjangeren. Selv i det prestestyrte Iran, som i lang tid har hatt forbud mot samtlige former for vestlig musikk og ditto sensurlover, er det mange villige ”thrashere”. Disse er grunnet den strenge lovgivningen ofte nødt til å møtes i grupper, siden verken politi eller andre myndigheter gir tillatelse til konserter som er
”i strid med den alminnelige sømmeligheten”.
Rock og mullaher
Begge kulturelle enheter kan i teori leve i fredelig symbiose, men religiøse tolkninger lar ikke dette gå i praksis. I kjølvannet av angrepene på World Trade Center og det kulturelle skillet som har fulgt siden, særlig framtvunget av visse gruppers dialektikk om ”en kamp mellom sivilisasjoner”, lagde pakistanske Salman Ahmad en dokumentar for BBC kalt ”The Rock Star and the Mullahs”. Salman er ellers kjent som frontfiguren i det pakistanske etno-rock bandet Junoon, hvor han og gruppen er store kjendiser i hjemlandet og svært populære hos ungdommene.
I filmen utfordrer han fundamentalistiske religiøse ledere. Han diskuterer med de skriftlærde eldre og prøver blant annet å overtale de til å tenke på musikk som en handling som ikke bryter med Koranens lover og påbud. For å vise dette spiller han en av versene på sin akustiske gitar. Flere av mullahene tilstede blir nervøse og påpeker at spillingen er i strid med respekten for religionen, men innrømmet at de kjente til sangene hans etter at kameraene var slått av.
Ifølge Junoon-vokalisten er deres og andre muslimske rockegruppers gjerning sterkt preget av en kulturkamp, både mot egne fundamentalister hjemme i Pakistan og mot en viss grad av kulturell eksklusjon som følge av Vestens ”krig mot terror”.
– Her i Pakistan er mange mullaher redde for å miste ungdommene til langhårede rockemusikere, og USAs utenrikspolitikk skapes av politikere som vil kontrollere den sosiale og politiske dagsordenen ved å skape frykt og mistenksomhet. Vanlige muslimer er i kryssilden og må derfor ofte gjenvurdere sin egen religiøse, sosiale og kulturelle identitet, sa Ahmad til Orange County Weeklys nettutgave.
– Våre liv er virkelighetens ”tungmetall”
I Vesten har rock´n´roll, tilnærmede sjangere og annen populærmusikk ofte hatt en generell samfunnskritisk funksjon i vestlige land (for eksempel pønkens politiske budskap og den svarte kvinnerapens seksuelle frigjøring), men dette har etter hvert vært en nedadgående tendens til fordel for stadig økende kommersialitet, støttet av aktører som MTV. Her har arabiske og vestasiatiske musikere overtatt det opprinnelige budskapet, og synger like mye mot egne makthavere som de oppfordrer folk til å ha det moro.
Reda Zine, marokkansk heavyrocker, har ørten ganger opplevd å bli sensurert av statlige som private kanaler og sett sine egne fans bli arrestert, mistenkt for ”satanistisk virksomhet”. Han mener ungdommene har rett til å gjøre opprør mot en konservativ samfunnsordning som får folk til å føle seg tråkket på.
– Vi spiller heavy metal fordi våre liv er virkelighetens ”tungmetall”. Opprinnelig vestlige sjangere som rap, thrash og pønk er i stadig vekst blant ungdommer i muslimske land fordi det gir en sjanse til å uttrykke seg og kritisere undertrykkende regimer og mangel på kulturell åpenhet, sier Zine.
Et annet særdeles viktig skille er at østlige metallhuer og særlig også musikerne i denne delen av verden bærer et mer intellektuelt og politisk preg over seg. Salman Ahmad er utdannet lege og Zine skal snart fullføre mastergraden sin ved Sorbonne-universitetet i Frankrike. Det trengs hvis man skal utfordre den hjemlige politiske overklassen og hvis en i tillegg skal agitere for et kulturopprør mot lange tiders internaliserte verdisett.
Islamsk histories første historiske heavy-metal generasjon har altså en lang og kroket vei, både i forhold til våre vestlige attityder, hvor vi ser på musikerne som en slags kulturell krysning av et freak show, og ikke minst når det gjelder sensur- og lovgivningssituasjonen i sine respektive hjemland. En ting er i hvert fall sikkert: uansett om det er nokså tolerert (som Egypt, Libanon og Pakistan) eller sensurert og regelrett bannlyst (som i Iran), så har sjangeren vunnet flere ”hearts and minds” enn Bush-administrasjonens krigføring hittil og er et ellers greit alternativ til radikale mullahers tolkningsbudskap.
– Lederne i våre land må ta de unge i betraktning. I land som India og Pakistan er 1,5 milliarder under 25-årsalderen, de vil gå sine egne veier og ta egne valg, også politiske. Dette ser jeg også som en økende tendens i Vesten. Vi ser at folk på begge sider av leirene etter hvert er blitt lei av Bushs og bin Ladens sangduett, og ønsker seg noe annet å høre på, avslutter Salman.
