- Diskriminering eller passivitet? - 31.05.2007
- Vil du være med til stranda ? - 08.02.2007
- Nordmenn på tur - 25.01.2007
Når jeg er ute og reiser er det noen fraser jeg alltid lærer først, som for eksempel hei, takk, ha det, en øl og skål. Hvorfor lærer jeg alltid sånne fraser? Mest sannsynlig er det fordi jeg alltid er nysgjerrig på hvordan nattlivet smaker der jeg er. Det finnes alltid en eller annen form for merkelig kultur rundt nattlivet – så lenge man ser bort fra alkohol, pulserende dansegulv og ravende fulle folk. Jeg må si at Hanoi har et av de særeste nattlivene jeg har vært borti.
Nå høres det ut som om jeg er den verste partyløvinnen (noe jeg absolutt ikke er – jeg er heller blant de tammeste på laget når det kommer til festing, dessverre…), men jeg må innrømme at det en utmerket måte å komme i kontakt med mennesker man aldri ville ha kommet i kontakt med.
Ganske mange spennende personer man møter underveis. Men selvfølgelig også noen merkelige skruer vel og merke.
Hva i alle dager skjedde?
Tilbake til nattlivet i Hanoi. Jeg møtte på en trivelig norsk fyr som het Paul (navnet hans uttales Pål, men skrives Paul, fordi hans far var Beatles-fan) som hadde syklet hele veien fra Norge til Vietnam. Dette hadde han gjort i over 1 ½ år! Sporty rakker! Han hadde allerede tilbrakt tre uker i Hanoi og var svært kjent i lokalmiljøet så han bød meg på en øl på et gatehjørne den siste kvelden hans. Jeg takket villig ja til en lokal øl, små tyve centimeter høye stoler og etter hvert ganske stive knær. Hva man ofrer for en kald øl når man er ute og reiser. I Hanoi er det slik at man ikke får lov til å selge alkohol eller mat etter midnatt. Dette visste ikke jeg. Klokken tolv på slaget dukket det en politibil med blålys og sirener opp i gaten og jagde vekk alle mat- og drikke bodene. Folk tok tak i skilter, bord, stoler og alt som var og løp av gårde. Lys ble slått av og porter ble låst. To minutter senere sitter fortsatt Paul, jeg og noen venner igjen på gatehjørnet med hver vår øl på våre små stoler helt alene i stummørket. Politiet så skeptiske på oss, men dro videre for å stenge flere boder. Så fort politiet forsvant av syne var skilter, bord, stoler og alt annet tilbake på plass og lyset ble slått på som om ingenting hadde skjedd. Jeg var passe paff der jeg satt med min øl, da dette skjedde på under 10 minutter!
Please be quiet because of the police…
Noen kvelder senere fant jeg en litt mer vestligliknende bar med normale høyder på stolene, en bar, riktignok lavt tak (muligens en sytti centimeter høy – jeg klarte akkurat å stå oppreist) og et bittelite biljardbord. På utsiden hang det et skilt hvor det stod ”Please be quiet because of the police”. Jeg syntes at skiltet taler for seg selv! Her var det selvfølgelig også fest- og reiseglade mennesker. Etter å ha skålt villig i mange timer kom plutselig bartenderen løpende inn i baren og hysjet på oss. To sekunder senere ble lyd- og lysanlegg slått av, jerndøren ble stengt igjen og ble låst med en heftig lås. Igjen satt vi i skummørket – bare at denne gangen satt vi inne i en bar med kanskje ti andre fulle folk. Vi så politilyset utenfor. De ristet litt i døren og tittet inn for å se om stedet var åpent. Altså, prøv å få femten fulle mennesker til å være stille i fem minutter… ikke en enkel oppgave! Det gikk rimelig greit, siden folk ikke ville avslutte kvelden helt enda. Uansett, så gikk lyset og musikken på igjen etter at politiet hadde dratt som om ingen verdens ting hadde skjedd. Baren var oppe til det ikke var noen mennesker som orket å feste mer – noe som mest sannsynlig var på morgenkvisten en gang. Ganske sprøtt! Å bli jaget vekk av politiet hver gang man er ute og drikker kan være ganske spennende, men kan samtidig bli litt anstrengende i lengden. Jeg sier det igjen – Hva man ikke gjør for en kald øl?
Skål fra politijagde Chi
