- Skivebom på asylpolitikk - 29.05.2008
- Ingen løsning for asylbarn - 11.01.2007
- Ingen løsning for asylbarn i det hele tatt? - 07.01.2007
Rett før jul, 13.12.2006, gikk høringsfristen ut på regjeringens forslag til forskriftsendring, som skal gi lettere opphold til lengeventende barn. Endringen har vært lovet siden i fjor vår, og målet var å hindre at barn som har oppholdt seg lenge i Norge blir sendt ut. SOS Rasisme er veldig enige i formålet med forskriftsendringen. Vi har vært en sterk pådriver for en slik endring og er veldig glade for at den endelig kommer. Problemet er at forslaget slik det nå ligger ute, ikke byr på noen skikkelig løsning.
Problemet som førte til denne forskriftsendringen var at Utlendingsnemnda (UNE) ikke har klart å ta hensyn til barnekonvensjonen og dens forpliktelser gjennom norsk lov. UNE har gang på gang vist at de med dagens lovgivning ikke klarer å ivareta barnets beste. Når de får for frie tøyler drukner hensynet til barnets beste i innvandringspolitiske hensyn. Det blir helt feil i forhold til barnekonvensjonen.
Dette er ingen løse påstander. UNE har fått mye hard kritikk på deres behandling av asylsøkerbarn i løpet av 2006. Blant annet i en dom Oslo tingrett avsa 5. mai 2006. Denne saken tapte staten v/ utlendingsnemnda på alle punkter mot asylsøkerne Avin Yousef Khadir og Aida Mardan-Beigi. Dommen er så viktig fordi staten ble dømt nettopp for å ha tatt manglende hensyn til barnekonvensjonen og barnets tilknytning til riket. Her følger noen utdrag fra dommen:
«Retten vil bemerke at UNEs drøftelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd i forhold til Aida Mardan-Beigi er så mangelfull at det ikke er mulig for retten å kontrollere om skjønnsvurderingen er forsvarlig eller om det bygger på uriktig eller mangelfullt grunnlag.»
«Først vil retten peke på at det ikke vist til Barnekonvensjonen art. 3. Det er riktignok vist til begrunnelsen i UDIs vedtak, men dette er relatert til vurderingen etter utlendingsloven § 16 om flyktningestatus. I forhold til vurderingene etter utlendingsloven § 8 annet ledd, er det ingen slik henvisning. Uansett er de vurderinger UDI har foretatt på dette punktet kun beskrevet avslutningsvis slik: “Direktoratet legger til grunn at vedtaket ikke er i strid med bestemmelsene i Barnekonvensjonen.” Hovedproblemet i UNEs vedtak er imidlertid at det ikke er foretatt en grundig helhetsvurdering knyttet til “barnets beste”, slik konvensjonen forutsetter at man skal gjøre.»
«Likevel er ikke den lange saksbehandlingstiden og tidsforløpet, særlig relatert til et så lite barn, problematisert og drøftet av UNE.»
«Saken til Avin og Aida er på ingen måte et unntak. I sak etter sak ser vi at hensynet til barnets beste ikke engang begrunnes med annet enn en standardsetning om at «barnets beste er blitt tatt til hensyn til».
Når UNE til og med blir dømt for dette og fortsatt ikke endrer noe er det tydelig at de ikke klarer å forvalte ansvaret de er tildelt med dagens frie lovverk. Derfor bør barnekonvensjonen presiseres i utlendingsloven og UNE må forpliktes til å begrunne hensynet til barnets beste i alle avslag.
Mange har i høringsuttalelser til Arbeids og inkluderingsdepartementet påpekt at forslaget til forskriftsendring ikke er konsekvent.
Det er veldig utydelig på hvor lenge et barn må ha ventet på opphold for å faktisk være lengeventende. Dette på tross av at fagmiljøer som psykologforeningen og Redd Barna flere ganger gjennom 2006 har påpekt at barn som har vært i Norge i over tre år har opparbeidet seg en så sterk tilknytning til riket at de ikke bør returneres.
Høringsbrevet tydeliggjør at innvandringspolitiske hensyn fortsatt spiller en viktig rolle i hvorvidt lengeventende barn skal få opphold eller ikke. Det svekker igjen betydningen av tilknytning til riket og andre menneskelige hensyn, og dermed motarbeider forskriftens formål.
Departementets forslag kommer ikke med noen grunnleggende endring, men endrer bare litt på premissene for UNEs bruk av skjønn. Hvis forskriftsendringen ikke blir mye mer grunnleggende enn høringsforslaget frykter vi at vi i 2007 og årene fremover fortsatt vil oppleve de samme skandalene som før. Blant annet at det hoper seg opp lengeventende barn på asylmottak og at gjennomintegrerte norske barn sendes ut til land de ikke engang har hørt om og hvor de ikke har noen fremtid. Nå har regjeringen sjansen til å endre denne langvarige verkebyllen. Da får de gjøre det grundig også.
