- Hvorfor støtter vi Sofia Rana? - 16.11.2024
- Alt du trenger å vite om kredittkort - 12.11.2024
- Når kan refinansiering uten sikkerhet være lurt? - 28.10.2024
Det gjelder spesielt noen kvinner og særskilt om temaer som funksjonshemmede. Men noen er skeptiske selv når det gjelder helt vanlige temaer som for eksempel arbeidsledighet. En avis jeg jobbet for en sommer, kontaktet meg en gang og fortalte at de var desperate etter min hjelp. De skulle nemlig skrive om minoritetsspråklige funksjonshemmede barn, og hadde store problemer med å skaffe informanter. Dette skal da ikke være noe problem for meg, tenkte jeg, jeg er jo en av dem. Så jeg begynte med å spørre folk jeg ikke kjente. En etter en svarte de nei, uansett om jeg forklarte at det var for et godt formål og at den informasjonen de ga kunne være nyttig for andre i samme situasjon. Jeg var nær ved å gi opp, da jeg som siste utvei tryglet nære slektninger av meg om de kunne stille opp. De var også skeptiske i starten og ville helst ikke, men etter at jeg forklarte hvor viktig dette var, og forsikret dem om at det ikke var så farlig, sa de endelig ja til slutt. Dette er bare en av mange utfordringer jeg har møtt under arbeidet som journalist. Jeg har nesten aldri møtt noen problemer med å skaffe norske informanter til saker, mange tar det faktisk på sparken.
En annen artikkel jeg skulle skrive handlet om arbeidsledige innvandrere. Dette er jo dagligdags så dette blir lett, tenkte jeg. Tvert imot, da jeg dukket opp på et jobbsøkerkurs med minoritetsspråklige var det ingen som rakk opp hånda da kurslederen entusiastisk spurte om noen ville fortelle om sin situasjon. Han måtte nærmest tvinge dem til å stille opp. Til slutt var det en mann og en dame som motvillig sa ja, men damen insisterte på å være anonym. Jeg reagerte med hakeslepp – jeg forstod ikke hvorfor i all verden noen ville være anonym i en slik sak. Det gjaldt jo ikke fare for hennes sikkerhet akkurat, derimot kunne det øke sjansene hennes for å komme i arbeid.
Hva kan være årsaken til at mange minoritetsspråklige er så redde for å stille opp i media? Kan det skyldes den negative dekningen minoriteter har fått i media som har skapt mistro? Hver gang det skjer en katastrofe hvor innvandrere eller asylsøkere er involvert, blir det store oppslag. Mediene får ikke med seg nyansene, og folk sitter som oftest igjen med et feil inntrykk. Inntrykk som blir til fordommer.
Hvor ofte havner ikke negative temaer om innvandrere på førstesiden i avisene? Man må lete lenge etter å finne noe positivt om innvandrere i enkelte avisene, og har man flaks står det kanskje noe på siste side. Man kan spørre seg selv hvorfor det øker salget når det står negative ting på forsiden om innvandrere. Man kan lure på om det som blir skrevet faktisk er sant eller ikke. Hvis det er usant – noe som ofte viser seg – står en beklagelse eller redegjørelse for det i bitteliten skrift bortgjemt i et hjørne leserne ikke legger merke til engang. Så hvordan kan man da vinne tilliten til folk som hele tiden leser negative ting om folk med innvandrerbakgrunn?
Det er hårreisende å se hvor lite vi vet om hverandre. I denne sammenheng bør media innse hvilken viktig rolle den spiller.
Ved at folk med innvandrerbakgrunn skriver om minoritetsspråklige oppveies i alle fall noe av den negative pressedekningen innvandrere får. Fordommer skapes oftest av uvitenhet. Jeg synes at man bør ta seg tid til å prøve å finne ut mer om kulturene til folk før man dømmer. Og selv om man er uenig med hverandre, er det viktig å vise hverandre respekt og å gi aksept for det som er annerledes.
Dagens ungdom får mye mer kunnskap om andre kulturer gjennom skolen enn sine besteforeldre, og kanskje også enn sine foreldre. Likevel synes jeg at innvandrere bør bli flinkere til å fortelle om deres kultur til omgangskretsen.
Bare slik kan vi fjerne fordommene. Ved å gi innsyn i vår annerledes norske virkelighet, kan vi gi flere nordmenn et riktigere bilde av hvem vi er.
Selv har jeg stilt opp flere ganger når venninner har kontaktet meg og spurt om jeg vil stille opp i et blad eller en avis for en eller annen sak. Dessuten gir det meg muligheten til å gjøre noe med fordommene som verserer i norske mediene, og dermed også i det norske samfunnet. Men jeg må innrømme at jeg også har sagt nei til enkelte saker, på grunn av at jeg ikke følte meg tilfreds med å uttale meg offentlig om enkelte personlige ting. Men som for eksempel så stilte jeg gjerne opp da det skulle bli laget en sak om ulike parforhold i et blad og det ene temaet handlet om arrangerte ekteskap. Og det var ingen negativ vinkling av saken, den var nøytralt vinklet. Kan tenke meg at da de som leste saken fikk de et helt annet inntrykk av arrangerte ekteskap enn det media har skapt.
Flere minoritetsspråklige bør begynne å jobbe i media slik at det blir en balanse i dekningen av stoff om minoriteter. Siden jeg har pakistansk bakgrunn, er det nok lettere for meg å få innpass i minoritetsmiljøer enn for norske journalister. Dessuten har jeg mange kontakter og dermed et stort kildenettverk. Og flere burde stille opp i media hvis de blir spurt om det – hvordan kan man ellers fjerne fordommer som blir skapt av media? Jeg håper at det i fremtiden blir enklere for meg å jobbe som journalist og at jeg ikke må slite og stresse så mye for å skaffe informanter til saker som handler om minoritetsspråklige personer!
