- En magisk verden. Eller? - 15.11.2007
- Hva betyr respekt? - 01.11.2007
- Den lille forskjellen som forsvant - 18.10.2007
Vi hører fra ny-nordmenn at det er viktig å bevare det som følger med når man har en ekstra bakgrunn, og i neste åndedrett kritiseres vi for ikke å la folk føle seg norske. Hva skal en stakkar gjørra?
Monica Five Aarset forteller fra sin forskning på kvinnelig, norsk og muslimsk identitet om representanter fra Norges Muslimske Ungdom på islamkonferanse i Stockholm. Alle skulle overnatte i en moské. To svenske jenter hadde glemt sovepose og insisterte derfor på å få bruke sengen i et rom som var tildelt de norske jentene. Ipek, en norsk delegat, svarte: ”Dette er de norske flickornas rom. Gå og legg dere på de svenske flickornas rom”.
Like etterpå ble konflikten løst – da det viste seg at jentene hadde bakgrunn fra Tyrkia, og samtalen slo over i tyrkisk-språklig vennlighet. Dagen etter, da alle skulle introduseres formelt, trakk de svenske jentene fram sin lokaltilhørighet ved å presentere seg som ”Zaynab fra Uppsala” eller ”Aliaa fra Ørebro”, mens de norske i større grad vektla sin nasjonale bakgrunn, som for eksempel ”Dilara fra Iran”. Og senere, da bare de norske jentene var til stede, kommenterte én at det var dumt at de svenske ”undertrykte sin bakgrunn” ved å ikke presentere ”opprinnelseslandet sitt”.
Farida Ahmadi forteller i sin masteroppgave ”Tause skrik, smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo” om en jente som fant spørsmålet “Hvor er du fra” så plagsomt at hun byttet til en fransk privatskole. ”Rashid”, en av Aarsets informanter, forteller at hans pakistansk-norske studievenner ofte blir spurt av eldre vakter på luftetur under eksamen: ”Hvor kommer du fra? Liker du Norge? Hvorfor snakker du så godt norsk?” Enkelte har blitt så lei av dette, sier Rashid, at de har med seg lapper med ferdigutfylte svar.
I min simple versjon av et livssyn er ”meningen” noe som oppstår i det at hver enkelt yter sitt for å gjøre verden bittelitt bedre. Og så er det nå en gang slik at vi har våre lodd i livet, enten vi vil eller ikke. Vi kan ikke regne med at andre kjemper kampen for oss, og da er det kanskje slik at homofile har et ekstra ansvar for å gjøre det et hakk vanskeligere å være homofob. Kanskje har da også ny-norske en ufrivillig bør på sine skuldre – oppgaven med å gjøre det vanskeligere å operere innenfor ”oss og dem”-båsene.
I så fall tror jeg det kan være lurt å svare skikkelig når folk spør. Hva tjener det til å arrogant rekke fram en lapp eller å skifte skole? Når en pensjonist vil vite om du liker Norge, bunner ikke undringen nødvendigvis i fremmedfrykt. Kanskje kommer den heller fra mangel på kunnskap og en nysgjerrighet som vi, selv om vi syns den er plagsomt naiv, jammen skal være glad for at folk fortsatt tør å vise. Vi ønsker oss vel ikke det motsatte: Antagelsen om at alle er like – og valget mellom værsågod å spise svineribbe eller gå hjem sulten?
