- Muhammed og avisenes opplag! - 04.10.2007
- Miljøvern og demokrati! - 22.03.2007
- Rice gir palestinerne mer ris! - 22.02.2007
For allerede fra første klasse på barneskolen er det stå og strykkarakter til eksamen. Så jo da, jeg savner det norske skolesystemet. Uansett hva en mener om norske skoler, kan ingen beskylde norske pedagoger for innføring av et sinnsykt pensum.
Pensumet her nede kan jeg skrive bøker om – psykoanalyser om hvordan umenneskelig pensum angriper og noen ganger dreper barnas kreativitet.
Forstålig nok fikk ungene mine utfolde seg den dagen de var ferdige med eksamener. Etter å ha sett to filmer på kino og spist middag ute på stedet de liker best, dro vi til basarene for å nyte det travle livet der og sette oss ned for å drikke varm kakao på en av Kairos 30 000 kafeer.
Det var da vi satt i byens eldste kafee, El Fishawy, at kjente toner iblandet den sukkersøte røyken fra vannpipene nådde mine ører. Bare nordmenn som befinner seg i utlandet kjenner igjen den spenningen, den gleden man føler, når noen plutselig snakker norsk ved nabobordet! Eller kanskje er det jeg som har et slikt bonderomantisk forhold til Norge – uansett spratt jeg opp og gikk bort til nabobordet der det satt tre norske kvinner i 50-årsalderen. ( For noen år siden hørtes 50-årene litt gammelt ut, men ikke nå lenger, nei!).
Jo da, de var en vennegjeng fra Oslo. Praten gikk av seg selv etterhvert. De fikk også hilse på mine barn og fikk vite at barnas far var egyptisk.
Kvinnene nikket forståelsesfullt! Plutselig var samtalen vridd over på hvor forferdelig tvangsekteskap er – de forsto jo at enkelte jenter fant seg i å bli tvangsgiftet fordi de var redde for å bli myrdet. “Here we go again!” tenkte jeg.
Ikke det at jeg tror de mente noe vondt med dette, annet enn å vise forståelse for “stakkars meg”, som sikkert var blitt tvangsgiftet. Også var det dette med hodeplagget mitt da! De forstod jo at jeg var muslim, siden jeg brukte det. Kvinnene nikket forståelsesfullt igjen!
– Det er vel mannen din som har bestemt at du skal bruke dette hodeplagget, ikke sant? spurte den ene kvinnen. – Vi forstår godt at det kan være vanskelig, la den andre kvinnen til.
Jeg hadde sittet forholdsvis stille og hørt på hva de hadde å si. Som minoritetskvinner er de fleste av oss blitt vant til å bli stigmatisert. Vi er blitt vant til å måtte forsvare selv våre mest private valg. Men det gjør jammen like vondt hver gang! I og med at jeg for tiden bor her nede i Kairo, var det lenge siden jeg har følt smerten av å bli sett på som “en undertrykt muslimsk kvinne”. Men forsvarsmekanismen min er visst ikke blitt rusten med tiden. – Jeg har alltid følt et behov for å gå rundt i Oslos gater med en gedigen plakat der det står: Jeg er ikke tvangsgift, jeg er ikke omskjært, jeg er ikke undertrykt – og jo, jeg er muslim!
Det verste er at slike beskyldninger og slike “ Stakkars deg – holdninger” ofte kommer fra kvinner. Hvor i all verden er det blitt av kvinnesolidariteten? Eller har den aldri eksistert? Forstår vi ikke at vi, som kvinner, har så mye å kjempe sammen for? Om ikke vi skal respektere hverandre uten å stemple hverandre, hvordan i all verden skal vi, som kvinner, vinne friheten i en verden dominert av menn?
