- Jobbet for fem mann i ti år - 25.01.2007
Han kom fra en ressurssterk familie. Faren hans hadde en rekke politiske verv, og var lagmannsdommer da borgerkrigen i landet begynte å tilspisse seg. Han ble arrestert på grunn av sitt politiske engasjement, og 26 år gamle Jama Mohamed Jama skjønte at det bare var et spørsmål om tid før han også ville lide samme skjebne.
I 1987 rømte han Somalia, og kom til Norge som politisk flyktning. Året etter flyttet han til Tromsø, der han umiddelbart begynte på norskkurs. Jama var fast bestemt på å få seg en utdanning i sitt nye hjemland, og i 1989 begynte han på videregående skole. To år senere tok han forkurset til ingeniørhøgskolen, og i 1992 var han klar for å ta fatt på de videre studiene.
Det var senere samme år at den ressurssterke unge mannen fikk tilbud om å bli leder for byens bofellesskap for mindreårige flyktninger. En perfekt jobb ved siden av studiene, forsikret Tromsø kommune ham, og Jama tok stolt og glad imot tilbudet. Riktignok skulle han ha eneansvaret for de tre ungdommene han skulle bo sammen med, men på dagtid var de jo på skolen. Dermed kunne han skjøtte dataingeniørstudiene sine på høgskolen mens de var borte, mente arbeidsgiveren.
Men riktig sånn ble det ikke. Vestavinden bofellesskap for mindreårige flyktninger ble snart utvidet, og så utvidet igjen – og igjen. Noen år senere fungerte Jama i praksis som verge og husfar for 15 ungdommer. Da hadde han i mellomtiden måttet avbryte studiene fordi ungdommene hadde behov for ham til alle døgnets tider.
24 timers arbeidsdag
Stillingsbeskrivelsen den daværende flyktningekonsulenten hadde utformet var omfattende. Jama hadde ansvaret for å holde orden i bofellesskapet, og passe på at det ble ryddet og gjort rent. Det var også forventet at han skulle føre tilsyn med ungdommene utenfor bofellesskapet, og fungere som miljøarbeider med hensyn til skole så vel som fritid. Han måtte tidlig opp for å vekke de unge, lage frokost til dem, sørge for at alle kom seg på skolen, at de spiste middag, gjorde lekser, og at de la seg til rett tid om kvelden.
Ved foreldremøter stilte Jama som forelder for samtlige av ungdommene. Videre var det hans ansvar å være bindeledd mellom dem og ulike offentlige tjenester, og han måtte blant annet bestille timer og følge dem til både lege og helsesøster, politi, folkeregister og saksbehandlere ved flyktningetjenesten. I tillegg til at han tolket for ungdommene i disse situasjonene, ble det forventet at han fungerte som tolk i kommunen i såkalt ”ledige stunder”.
For dette arbeidet fikk han lønn som assistent med 37, 5 timers arbeidsuke. Han hadde ingen systematisert fritid eller ferie, ingen helgeavlastning, og ingen godtgjøring for tidlige morgener, sene kvelder og netter, overtid eller helgearbeid.
– Det var ingen som informerte meg om norsk arbeidsmiljølov, og jeg hadde ingen kunnskap om mine rettigheter. Jeg visste ikke engang at det var meningen at jeg skulle ha fri i helgene og fem ukers ferie i løpet av året, sier Jama selv.
Ansvarsfraskrivelse i kommunen
Det visste imidlertid de andre ansatte i kommunen, og i 1998 tok Jama kontakt med KFO etter oppfordring fra en kollega, som så hvor mye bofellesskapslederen jobbet. KFO i Tromsø henvendte seg til kommunen, og krevde en opprydding i Jamas arbeidsforhold. Dette viste seg imidlertid å ikke være så lett å få gjennom.
– Vi slet med en del underliggende holdninger i kommunen. De mente at det var en god avtale, og at han burde være fornøyd med arbeidsoppdraget han hadde fått. Da vi påpekte at Jama ikke hadde noen fastsatt helgeavløsningsordning, avspaseringsordning eller ferieordning, fikk vi som svar at gratis bosted var ment å skulle dekke dette. Med gratis bosted mente de den sju kvadratmeter store hybelen han var pålagt å bo på, forteller organisasjonskonsulent i KFO i Tromsø, Hege Andersen.
KFO fortsatte å purre på kommunen, og partene hadde gjentatte møter, men fortsatt skjedde det ingenting. Andersen mener Jamas arbeidssituasjon bar preg av en ansvarsfraskrivelse fra kommunens side.
– Det har vært en slitsom prosess, og Jama har med god grunn følt at de ikke tok ham så alvorlig. Men dette var et nytt system i Tromsø, og kommunen var vel usikker på hvordan de skulle bemanne bofellesskapet. Dermed ble Jama skadelidende. Det kom fram i tidlige drøftningsmøter med kommunen at de mente jobben skulle la seg kombinere med utdanning. Han var aldri forespeilet at han faktisk skulle fungere som far for en hel gjeng unge gutter fra krigsrammede områder – med alt dette har medført av foreldreansvar for ham. Det har hatt enorme konsekvenser både for studielivet og for familielivet hans, sier hun.
Ødela familien
Ungdommene han hadde ansvaret for kom fra krigsherjede områder i Somalia, og mange hadde sterke traumer fra krigen. Jama var den eneste foreldrefiguren de hadde, og de kom til ham når de hadde behov for voksenkontakt – dag og natt.
– Det var tøft. Men jeg var ung og frisk, og hadde veldig høy arbeidskapasitet. Dessuten utviklet jeg en evne til å sove lett og klare meg på veldig lite søvn, forteller Jama selv om disse årene. Men selv om det var tungt å jobbe så mye som han gjorde, var det enda tyngre å måtte nedprioritere sin egen familie gang på gang. I 1993 hadde han møtt sin livspartner, og de to hadde stiftet familie sammen. Jobben krevde imidlertid at Jama bodde sammen med ungdommene han hadde ansvaret for, så mens kona hans og de fire barna deres hadde fått seg leilighet like i nærheten, ble han boende på det knøttlite rommet sitt i bofellesskapet.
– Jeg kunne dra innom familien min på dagen mens ungdommene var på skolen, men jeg kunne ikke sove sammen med dem. Både kona og barna ble etter hvert lei av at jeg aldri var sammen med dem. Barna mine pleide å spørre meg ”liker du ungdommene du jobber med bedre enn du liker oss?”. Det gjorde vondt. Det var det som gjorde mest vondt, sier Jama lavmælt.
Til slutt tok kona barna med seg og flyttet til en annen by der hun hadde familie. Jama har i dag svært lite kontakt med noen av dem.
Føler seg utnyttet
I 2001 fikk flyktningetjenesten i Tromsø ny leder. Han så alvoret i situasjonen, og sørget i løpet av 2002 for å ansette ni faste medarbeidere i til sammen fem og et halvt årsverk til bofellesskapet Jama Mohamed Jama i ti år hadde hatt ansvaret for helt alene. Etter dette har han hatt regulerte arbeidsforhold, og han jobber fortsatt i det samme bofellesskapet. Men følelsen av å ha blitt utnyttet er tung å bære.
– Jeg stolte på dem, og føler at jeg ble sviktet. Kanskje var jeg dumsnill fordi jeg ville gjøre en god jobb. Kommunen sparte i alle fall veldig mye på å ha meg i den jobben. Dette har vært mitt hjem i nesten 20 år, og jeg trives veldig godt, men jeg føler at jeg ble utnyttet av Tromsø kommune, sier Jama.
Krever erstatning
I januar ble Jama Mohamed Jamas sak oversendt KFO sentralt. KFO mener saken bør få ettervirkninger, og har nå bedt om et møte med kommunen. Foreløpig er det ikke fremmet økonomiske krav i saken, men advokat i KFO, Marte Madslien varsler at dette vil komme.
– Vi fokuserer i første omgang på å få kommunen til å ta på seg det ansvaret vi mener de har, og når en slik ansvarsinnrømmelse er kommet på plass – for det forventer vi at den gjør – får vi ta diskusjonen om hvordan merarbeidet han har gjort kan kompenseres for. Det er naturlig at dette munner ut i en form for økonomisk kompensasjon for det enorme arbeidet han har gjort for kommunenes flyktninger på vegne av kommunen. At en forsvarlig tjeneste slik bofellesskapet nå er organisert krever fem og et halvt årsverk synliggjør med all tydelighet at Jamas arbeidsinnsats har vært ekstremt stor, og for kommunen svært rimelig, sier Madslien.
Kommuniké har prøvd å komme i kontakt med rådmannen og ordføreren i Tromsø kommune, men disse vil per i dag ikke kommentere saken.
– Vi er i dialog med KFO om saken. Utover det kan jeg ikke gi noen kommentar, sier jurist i Tromsø kommunes personalavdeling, Gørild Høyer.
Fakta
I 2002 publiserte SINTEF en rapport om norske kommuners arbeid med mindreårige flyktninger. Her trekkes Tromsø kommune gjentatte ganger fram. Rapporten fastslår blant annet at:
Ordningen er basert på at (bofellesskapslederen) er på arbeid 24 timer i døgnet. Timelønna står på ingen måte i forhold til dette. Det ligger med andre ord mye gratisarbeid i denne stillingen, og det er nærliggende å spørre om en norsk bofellesskapsleder hadde blitt tilbudt de samme vilkårene.
Det kan se ut som en del (kommuner) er villige til å akseptere en helt annen type arbeidskontrakt for innvandrere enn for nordmenn.
(Noen steder) blir ansettelsesforholdene omtalt som ”slavekontrakter” med minimumslønn.
(Tidligere publisert i
Kommunke.)
