- Somaliere vil ha sikkerhet - 25.01.2007
Opposisjonen, Unionen av islamske domstoler har spredd seg. Overgangsregjeringen har nå innført unntakstilstand i landet og hovedprioriteringen er å samle inn våpen fra alminnelige folk og de såkalte krigsherrene. Hva som blir utfallet av denne nye tilstanden i Somalias politikk er fortsatt usikkert.
Verdenspressen har fulgt konflikten på Afrikas Horn med våkent blikk fordi pressedekningen følger med der ”kampen mot terror” foregår. Det kan se ut som Afrikas Horn nå føyer seg etter Afghanistan og Irak. USAs siste bombinger i landet gir ingen lyspunkter hva angår fred på kort sikt. På lengre sikt må den såkalte ”mislykkede staten” Somalia anstrenge seg for å få legitimitet hos den enkelte somalier. Uten tillit fra den enkelte vil klantilhørighet alltid være en hindring for fred.
Det overrasker de fleste analytikere at Somalia har havnet i denne langvarige konflikten. Somaliere har mange likhetstrekk som burde minske faren for konflikt, deriblant etnisitet, språk og ikke minst religion. Somaliernes felles ønske er sikkerhet, sikkerhet og atter sikkerhet. De er krigstrøtte og lei av ledere som svikter dem hver gang freden er rundt hjørnet. Somaliere vil ha en stat som ivaretar folkets primære behov. Hvordan og når dette skjer er ikke lett å spå om. Å bygge opp tillit blant Somaliere er viktig. For å få til det trenger Somalia ledere som klarer å se forbi sin egen klantilhørighet og som er villige til å skape en stat basert på grunnleggende menneskerettigheter. Dessuten må verdenssamfunnet innse at fred og utvikling i Somalia må komme innenfra samtidig som den humanitærehjelpen økes betraktelig.
Klanen eller staten?
Journalistenes virkemidler har vært å gi samtidsanalyse som stort sett setter fokus på ”kampen mot terror”. For eksempel skriver Dagbladets Jan-Erik Smilden 27.12.2006 at ”konflikten i Somalia kan få vidtrekkende konsekvenser. Dette er en krig på flere nivåer, der stikkordet er stammerivaliseringer, grensekonflikter, islamisme og ”krigen mot terror”. Smildens analyse er viktige fordi han berører kolonitidens brennmerker og den kalde krigens grusomme tider som har satt sine spor. Også Aftenposten Halvor Tjønn skriver om betydningen av klan i Somalisk politikk. Begge tegner et bilde av klan som noe negativt i seg selv. Tvert om kan klan være en viktig faktor til fred. Men da må stat og samfunn skilles på en adekvat måte og staten må dekke grunnleggende behov.
Hittil har klanen og underklanen fungert som sikkerhetsnett for folket uansett hva vestlige analytikere måtte mene om rettsstatlige prinsipper.
Den somaliskefødte professoren Abdi I. Samatar illustrer dette dilemmaet meget godt når han på den ene siden konstaterer at den kalde krigen og stormaktrivaliseringen har hatt katastrofale følger for Somalia, og på den andre siden påpeker at Somalias elite har brukt sin klantilhørighet kynisk for sin egen vinning. USAs invasjon i Somalia i 1992 og dagens realiteter beviser at aktører skifter side for å få makt til tross klanforskjeller. Selv om Professor Samatar hovedkritikk er rettet mot somaliere selv, kan vi nok ikke se bort fra stormaktens vilkårlige spill i regionen.
Fortidens smerter
USAs interesser i konflikten føyer seg i rekken av stormakter som har vist sin interesse for Somalia. Afrikas Horn er og vil alltid ære et viktig strategisk område for USA. USAs intervensjon fra 1992 har lagt igjen sine spor. Men hvis USAs motiver er å bekjempe terror i regionen bør stormakten også stille opp som humanitær aktør og hjelpe Somalias sivilbefolkning. Mindre bombing og mer mat og nødhjelp er veien til fred og mindre terror.
Den arabiske innflytelse på Somalia er viktig på grunn av religionen og kulturen. I det somaliske samfunnet er forholdet til den arabiske verden sammensatt. Eldre historie viser at handel på Afrikas østkyst har beriket både Somalia og de arabiske landene, men Somalia har vært medlem av Den Arabiske Ligaen siden 1974 og den har ikke gitt Somalia tydelig politisk eller økonomisk bistand. Det påhviler de arabiske statene å bistå Somalia i gjenoppbygningen av landet.
Triangelet Italia, Frankrike og Storbritannia har fra 1800-tallet bare brydd seg om sine egne interesser. Kolonihistorien og regnskapet fra denne tiden taler for seg selv. Samtidig kan relasjonene mellom disse landene og Somalia bli bedre og gjensidig befruktende. Spørsmålet er om de vil være med på denne fredsprosessen nå eller om de følger kolonitidens metoder; komme og gå når det passer dem.
Etiopias innblanding i Somalia overrasker ingen. De som vil skape avstand og konflikt mellom landene finner mye næring i moderne historie, og ikke minst eldre historie. Det er faktisk hevdet at navnet ”somali” først ble funnet i seiersangene til Etiopias datidens kristne leder Negus Yeshaq(1414-1429), da han seiret over muslimene i Øst. Etiopia har som kjent ikke blitt kolonisert slik andre afrikanske land. Unntaket er da Italia okkuperte landet i 1935-41. Også da var det på grunn av Italias ønske om å kontrollere grensene til Somalia og Etiopia. Etiopia frykter at de ulike minoritetene i regionen benytter kaoset til å true staten Etiopia. Ifølge Sosiologen Immanuel Wallerstein bruker Etiopia forkjøpsangrep som metode. Etiopia må løse sine interne problemer for å få stabilitet i regionen og trekke seg ut av Somalia, mener Wallerstein. Alternativet må nok bli et tettere samarbeid mellom somaliere og det internasjonale samfunnet. Den Afrikanske Unionen(AU) har vist manglende evne til å hjelpe Somalia. Det er likevel ønskelig at afrikanere kan løse sine konflikter ved hjelp av egen styrke og kvalitet. AU har mye å bevise hva angår fredsmekling i Somalia.
Håp for fred?
Professor Samatar påpeker viktigheten av avvæpning av sivile og de såkalte krigsherrene. Dette er tydeligvis hva overgangsregjering prøver på nå. Å gi fra seg våpen når en ikke har tillit til staten er vanskelig, og her må regjerningen og det internasjonale samfunnet bygge opp somalieres tillit. Staten må bli en pålitelig aktør. For somaliere er sikkerhet viktigst av alt, men det må ikke bli slik at en dårlig regjering er bedre enn ingen regjering. Kan dette bli begynnelsen på slutten av en lang krigsperiode? Når skal Somalia få en regjering som er ”Govern by the People and for the People”?
