- En magisk verden. Eller? - 15.11.2007
- Hva betyr respekt? - 01.11.2007
- Den lille forskjellen som forsvant - 18.10.2007
Jeg har aldri vært på mottagersiden av noe sånt, men jeg har god erfaring fra andre enden.
Jeg sitter på bussen, det er god plass, og veske og handleposer får utfolde seg fritt rundt ben og på nabosete. Så fylles bussen opp, og jeg må etterhvert gjøre mitt omfang mindre formidabelt. Som en søvngjenger setter jeg i gang med å reorganisere bagasjen slik at den ikke skal være til sjenanse for min nye medpassasjer.
Så oppdager jeg hva det er for en som er i ferd med å sette seg ved siden av meg, og jeg stopper midt i bevegelsen. Mørk, ung OG mann! Det går kaldt gjennom meg. Tenk om han tenker at jeg er en av dem? Tenk om han tenker at jeg er (dette frykteligste av det fryktelige..) rasist?.
Jeg blir så selvbevisst at jeg godt kunne funnet på å legge visakortet på låret hans for å vise hvor tillitsfull jeg er. Så ille er det riktignok ikke, men jeg innrømmer at det har hendt at jeg har prøvd å smile fårete og løsne på grepet rundt veskestroppen så jeg ikke skal virke paranoid.
Det flerkulturelle feltet er som skapt for morsomme og mindre morsomme misforståelser. I et debattforum leste jeg en ung kvinne beskrive sin bekymring over stadig å bli tilsnakket av muslimske menn. Hun var forarget over at de kunne tro hun var ”hore”, der hun stod, gravid, på bussholdeplassen, midt på lyse dagen. Nå vet jeg ikke hva disse antatte muslimene faktisk sa til henne, men om de simpelthen syntes det var for dumt å ikke slå av en prat for å fordrive kjedsomheten mens man venter på bussen, er det veldig trist om hun automatisk forstår deres hensikter som mistenkelige.
En bekjent gikk til den konklusjon, etter å ha blitt tilbudt seksuelle tjenester fra menn i et muslimsk land, at muslimer er et horribelt folkeslag. Nå er det mye man kan beskylde islam for, med varierende grad av blinktreff. Men å være slepphendt med homovennlighet kommer ikke øverst på lista.
Problemet er at man aldri kan være helt sikker. Den tussete damen i nabosetet kan være medlem av Vigrid, men det kan også hende at hun lider under et tilfelle av ”hvit skam”, og ikke riktig vet hva godt hun kan gjøre for å ønske nye landsmenn velkommen. Begge deler kan føre til relativt underlig oppførsel.
Virkelighetsforståelsen vår blir for en stor del skapt – ikke av hva vi ser, men snarere av hva vi ser etter. Jeg tipper det hadde blitt litt lettere å finne fram i jungelen om vi hadde vært flinkere til å holde denne tanken i bakhodet.
