- Flink på tross av skolen? - 05.11.2007
- Film fra Sør gir håp - 18.10.2007
- Hvordan innvandrere bygde opp Kongsberg - 20.09.2007
Hvorfor tenker vi slik vi gjør? Det er fasinerende å grave i vitenskaps- og idéhistorien. Mye av det som mange anser som selvsagt – at en trenger et pass for å krysse grenser eller at pakistanere aldri kan bli nordmenn – er forholdsvis nye ideer. En titt i idéhistorien er oppløftende: Det går an å endre holdninger. Vår måte å tenke på er ikke mer enn en parantes i historien, et produkt av tilfeldigheter, manipulasjon og indoktrinering. Jo mer en graver, jo mer blir en minnet på hvor viktig idealet om akademisk frihet er, hvor viktig maktkritikk er, det å utfordre det etablerte. Forskernes rolle som vaktbikkje og folke-opplyser er blitt viktigere ettersom journalistene ikke lenger gjør denne jobben godt nok.
Det er blitt skrevet mye om de primitive verdiene som formidles av mainstream-media, og om deres ansvar for fremmedfrykt, fremmedhat og rasisme. Minst like viktig er forskningens rolle. Maktmennesker har fra begynnelsen av forsøkt å misbruke forskningen til å legitimere kolonialisme, nasjonalisme og rasisme.
Også i dag er det nasjonalstaten og statsbyråkratiet som setter føringer for forskningen. En stor del av forskningen er finansiert av nasjonale organer. Mange forskningsprogrammer blir opprettet for å løse nasjonale problemer. Ikke minst derfor er en stor del av forskningen om innvandrere preget av noe som antropologene Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller kaller for “metodologisk nasjonalisme”: Dette betyr at en forsker på minoriteter ut fra et nasjonalstatlig perspektiv: Forskerne interesserer seg ikke for innvandrere per se, men for innvandringens konsekvenser for nasjonalstaten: Hvor flinke er innvandrerne til å integrere seg? Er innvandrernes verdier forenlige med menneskerettighetene? En går ut ifra at innvandrere utfordrer den antatte enheten mellom folk og nasjon. De fleste norske studier om innvandring handler derfor om integrering.
Et slikt perspektiv er ikke uproblematisk. Når nasjonalstaten tas for gitt som rammeverk framstår innvandrernes praksiser gjerne som ”problemer” eller ”avvik” i forhold til ”det norske”. Dette påpeker antropolog Christine M. Jacobsen i sin ferske doktoravhandling om unge norske muslimer. Et eksempel er debatten om arrangerte ekteskap, skriver hun: Avhengig av perspektivet, kan arrangert ekteskap framstå som en avvikende innvandrertradisjon eller som den på verdensbasis mest vanlige måten å organisere et ekteskap på.
Påfallende: De fleste studier dreier seg om enkelte innvandrergrupper som somaliere, tyrkere eller tamiliere. For nasjonalister består nemlig verden av ulike “kulturer”. De setter likhetstrekk mellom nasjon, etnisk gruppe, kultur og identitet. Men på den måten framhever en grensene mellom “oss” og “dem”. Fellestrekk blir usynliggjort. Konsekvensen ser vi i innvandringsdebatten: Folk blir livredd for fremmede fordi de tror at innvandrerne kommer fra en annen kultur og derfor er annerledes og vanskelig å omgåes. En blir for blind til å se at en norsk fisker fra Jæren kan ha mer til felles med en fisker fra Indonesia enn med en norsk aksjemegler på Aker Brygge. Men hvorvidt slike spørsmål om innvandring faktisk fører til mer eller heller mindre kompleksitet, blir ikke undersøkt.
Karakterisk for en nasjonalistisk tilnærming er at migrasjonsstudier kun handler om innvandrerbefolkningen. Intern migrasjon i Norge blir ikke sett på som verdt en studie, selv om en vet at det kan ta tiår før innvandrende sunnmøringer ikke lenger blir ansett som fremmede på Jæren. Et etnisk homogent samfunn er ifølge nasjonalistisk ideologi per definisjon stabilt. Kryssing av grenser gjelder derimot som et problematisk unntak fra regelen om at folk skal “bo der de hører til”, skriver Wimmer og Glick-Schiller..
I det siste er “transnasjonale studier” kommet på moten, der en studerer menneskenes globale forbindelser. En burde kunne tro at den metodologiske nasjonalismen er overvunnet.
Nei, mener Wimmer og Glick Schiller.
Mange av disse studiene presenterer globalisering som noe helt nytt, et resultat av internett og billige flyreiser og ikke som noe som har pågått minst siden Christopher Columbus tilfeldigvis havnet i Amerika. De setter dagens transnasjonalisme feilaktig opp mot gamle dagers antatt homogene nasjonale samfunn.
Dessuten, kritiserer de to antropologene at transnasjonale migranter fortsatt anses som fremmede som står i kontrast til det stabile, nasjonalt orienterte majoritetssamfunnet. Boka “Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”, utgitt av Øivind Fuglerud er et eksempel på et slikt perspektiv. “Boka gir inntrykk av at det er bare innvandrere fra fjerne land som lever et transnasjonalt liv. Hvorfor er ikke nordmenn og europeere tatt med som på grunn av jobb, familie og interesser lever transnasjonalt? Et slikt perspektiv hadde bidratt til til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere”, skrev jeg i anmeldelsen (Utrop 16.8.04).
Antropologien må bære en del av skylden for at vi tenker slik: I lang tid har faget nemlig studert etniske grupper eller “kulturer” som om de var entydige avgrensbare enheter. Når antropologer studerte minoriteter, så beskrev de dem ofte som kulturelt annerledes. De har altfor sent fokusert på at kulturforskjeller er et resultat av relasjonen mellom majoritet og minoritet, et resultat av nasjonsbygging. Hvert nasjonsbyggingprosjekt overdriver avstanden til “de andre” for å skape indre samhold.
Historiefaget har kanskje bidratt til enda flere myter. Fordi de fleste historiebøker stort sett er etnosentriske fortellinger om en nasjons storhet, vet kun de færreste nordmenn at det var innvandrerne som bygde og industrialiserte landet (gruvedrift, meieri, papir- og kruttmøller, tekstilindustri osv ble bygd opp av innvandrere), og at det for fire hundre år siden bodde flere utlendinger enn nordmenn i Kongsberg og Bergen. Det var ikke før i 2003 at innvandrernes historie ble tema i en norsk historiebok. Men likevel, fire år etter lanseringen av trebinds-verket Norsk innvandringshistorie hører en fortsatt uttalelser fra politikere og forskere om at innvandring er et nytt fenomen som Norge ikke har hatt erfaring med før etter 70-tallet. Dette viser tydelig mytenes makt – basert på dårlig forskning.
Hovedkilde: Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller Methodological nationalism and beyond: nation-state building, migration and the asocial sciences http://www.sscnet.ucla.edu/soc/faculty/wimmer/B52.pdf
