- Ømhet, kjærlighet og vold - 23.06.2015
- Rapport utelot innvandrere - 06.04.2015
- Hvem eier Munch? - 30.10.2008
Forbes vet hva han snakker om. I ti år har han drevet selskapet Sheer Sound med en høy grad av suksess. Han er en av de få i Sør-Afrika som kobler utgivelsen av jazzcder med stor lønnsomhet. – Kall meg gjerne en kynisk idealist, sier han med et smil, – jeg er idealist fordi det fungerer for meg og for selskapet.
Den viktigste av de forandringens vinder som har blåst over Sør-Afrika er den renessansen afrikansk kultur har fått, eller er i ferd med å få. Jazz-musikken har på mange måter vært en pådriver i denne utviklingen, mener Forbes, ikke minst fordi jazzmusikerne har hatt og har et bevisst forhold til egne tradisjoner. Turneer og plateutgivelser har også bidratt til å stille en hunger i befolkningen etter å føle stolthet over egen kultur, og for å få bekreftet sin identitet som afrikanere i en moderne verden.
Det gjør formidlingen av lokale tradisjoner og lokal identitetsbygging økonomisk levedyktig.
– Jazzen bidrar til å forvandle oss fra et tredje verden-land til et første verden-land, uten at vi gir slipp på det afrikanske, sier Forbes.
Afrikansk identitet: Et hinder?
Den prosessen har imidlertid også en del omkostninger. Den så klare afrikanske identiteten ser ut til å være et hinder for at sørafrikanske jazzartister slår gjennom i Europa og USA. Hittil er resultatet nedslående. – Bare fire prosent av omsetningen vår skjer på disse markedene, slår Damon Forbes fast. Han er imidlertid overbevist om at musikken på sikt vil erobre verden, etter hvert som markedene utenlands får øynene opp for den fornyelsen av jazzen som faktisk skjer i Sør-Afrika. Derfor vil han fortsette å gi ut jazz plater, selv om hovedbulken av jazz-platene han utgir ikke selger mer enn mellom, 2.500 og 4.500 eksemplarer. På grunn av denne holdningen gjør Forbes altså krav på å være idealist. Kynismen kommer inn fordi han faktisk også tjener penger på såpass smale utgivelser, blant annet ved å resirkulere enkelte av låtene på samlealbum av ulike slag.
– Dessuten subsidierer de storselgende platene de smalere utgivelsene, sier han med et smil. Når Sipho Gumede selger 65.000 eksemplarer av Blues for my Mother, eller den zimbabwiske musikeren Oliver Mtukudzis Tuku Music selger over 350.000, så gir dette et overskudd som kan pløyes tilbake i nye utgivelser.
– Og det er noe vi gjør hele tiden. Vi har ingen aksjonærer i ryggen som krever å ta ut et overskudd, så i løpet av ti år har vi aldri tatt ut en rand i utbytte. Alt er reinvestert i driften, dels for å finansiere nye utgivelser, og dels i research for å finne nye talenter.
Mer enn jazz
Det er lett å tro ham. Sheer Sound beskjeftiger 36 personer og utgir ca. 150 titler i 2005. Langt fra alt er jazz. Forbes er heller ikke redd for å satse på kommersiell, ”smooth jazz” og ”easy listening” eller rett og slett blande stilarter som jazz og (afro)pop.
Dette har fått kritikere og purister til å heve pekefingeren og hevde at Sheer Sound utvanner jazzen ved å satse alt for kommersielt, men Forbes blåser av kritikken og viser til de utgivelsene han har stilt seg bak de siste elleve årene.
Flere av disse har ikke hatt det store kommersielle potensialet, men havner likevel i Sheers katalog fordi de er med på den kulturelle gjenoppbyggingen av Sør-Afrika.
Dessuten finnes det artister i Sheers katalog som kombinerer det afrikanske med det avantgardistiske og nyskapende med salgssuksess. Saksofonisten Zim Ngqawana og gruppa Voice hører til blant disse.
Blandingskultur
Forbes sier det ikke, men det ligger i kortene at sørafrikansk jazz alltid har vært uttrykk for en blandingskultur.
Det var jo nettopp møtet mellom afrikanske musikalske tradisjoner og amerikansk urbanitet at den lokale jazzen fikk sitt særpreg.
Å beskylde musikere og plateprodusenter for kommersialisme og genreblanding blir derfor nokså meningsløst.
Der Forbes innrømmer at han til en viss grad har mislyktes er at han ikke har klart å dyrke frem noen rene kvinnelige jazztalenter.
Gloria Bosman er en stor artist, men hennes uttrykk ligger tettere opp til pop enn jazz, og det gjelder for de fleste andre kvinnelige plateartistene i Sør Afrika i dag.
– Jeg tror vi trenger større likestilling for at jentene skal gjøre seg mer gjeldende på jazz-scenen, sier han.
Dessuten har det alltid vært slik at sørafrikansk jazz i høy grad har vært mannens domene. Store kvinnelige artister som Miriam Makeba og Dorothy Masuka nærmer seg jazzen, men synger, og for Masukas del, skriver, låter innenfor en rekke stilarter og som av jazz-purister rubriseres som ”african contemporary,” eller afrikansk samtidsmusikk. En rekke musikere og jazzentusiaster hevder også at sørafrikanske myndigheter ikke gjør nok for å ta vare på den kulturelle ressursen jazzmiljøet utgjør.
De ber om mer spilletid over eteren, bedre utdanning av musikere og støtteordninger som sørger for bedre markedsføring og kanskje også eksport av innspillingene deres.
Forbes vil ikke uttale seg om myndighetene gjør for lite, men har et godt eksempel på at støtteordninger fungerer:
– Uten et regjeringsinitiativ og et kulturelt samarbeid over landegrensene ville kanskje en artist som Zim Ngqawana ikke hatt den posisjonen han har i dagens Sør-Afrika.
De første innspillingene hans er blant annet finansiert av norske NORAD og er spilt inn sammen med norske musikere. Det kulminerte med Zimology, hvor blant annet Paal Nilssen-Love slår trommer og Ingebrikt Haker Flåten spiller bass.
