Valparaiso- autentisk og med håp om bedre tider
”Valpo” som innbyggerne ofte kaller sitt hjem, er Viñas fattigere søster. Med sine 55 bakker og karakteristiske små trehus ligner de perifere områdene veldig mye på sørlandsidyll. Byens sentrum bærer et sterkt kosmopolitisk preg, med sin fransk-og britiskinspirert arkitektur, noe som skiller den ut fra andre chilenske byer, hvor spansk postkolonialisme har vært den vanligste byggestilen.
Som havn har Valparaiso vært mer mottagelig for utenlandsk påvirkning, noe som førte til at borgelig liberal elite bygget opp en kulturell (og til dels også økonomisk) maktbase som utfordret den mer konservative hovedstaden. To av de eldste avisene ble startet her, og mange av Chiles tradisjonelle fagforeninger fant sitt første hjem i byen ettersom det var nettopp i Valparaiso at radikalt og liberalt tankegods fikk gehør. Chiles legendariske siste demokratisk valgte president før kuppet, Salvador Allende, var fra byen. Her formet han sine idéer som skulle forandre et av de mest klassedelte og konservative samfunn på kontinentet. Kunstnere, forfattere og andre intellektuelle
finner fortsatt sitt hjem her, hvor de kan diskutere i kaféene som ligger spredd rundt sentrumsområdet.
Valparaiso har imidlertid også en dyster side. Her ligger Chiles største havn og en gang så store stolthet, som ga jobb til de mange av byens innbyggere. De siste 30 årene har dette endret seg. Pinochetismens privatiseringskåte ministre raserte byens inntektskilde (blant annet flyttet man tollen til Santiago), og situasjonen har så vidt bedret seg under de siste demokratisk valgte regjeringer. Offisielt ligger arbeidsløshetsstatistikken på 16 prosent, Chiles nest høyeste blant byer, men mørketallene kan være langt større. Fattigdom og gjengkriminalitet er dagligdags i høydene, hvor enkelte av bydelene er for røffe til at man kan bevege seg rundt på kveldstid. Fra de fattige høydedragene har mange utvandret (blant annet til Sverige og Norge) i søken etter et bedre liv.
Norske sjøfolk som ofte romantiserer om sin (veldig ofte første) seksuelle erfaring med Valparaisos bordelljenter vil knapt kjenne igjen havneområdene. Byrådets saneringsplan ga kjøpegalskapen fritt spillerom. Supermarkeder og butikker ligger side om side, mens gatene er svakt asfalterte. Gatejentene må konkurrere om plassen med narkolangere og forbipasserende akrobater som gjør vakre stunts mens man stopper på rødt lys. Seansen varer noen sekunder og koster 100 pesos.
Etter en nokså avslørende kjøretur bestemmer vi oss for å slappe av på en intim kafé opp i høyden ved Paseo Atkinson. Huset er bygget etter mønster fra tidlig 1900-tall, men selve lokalet er ikke mer enn noen år gammelt.
Bartenderen virker i veldig godt humør og er snakkesalig. Han beskriver området rundt kaféen som ”bohémaktig”, hvor mange kunstnere og intellektuelle holder til. Her på Paseo Atkinson er det veldig pittoresk, med trange smug i høydene, slik man vanligvis kjenner Valparaiso i postkortformat. Vår serverende venn avslørte også at mange
skandinavere har forelsket seg i strøket:
– Her har mange kjøpt hus. Noen velger å leie det ut til seg selv eller til kafé-og barlokaler. Uansett er det godt for byen vår at folk kommer og investerer så det ikke forfaller helt bort, fortalte han.
Mange byboere setter sin lit til UNESCOs planer om fredningsstatus for Valparaisos bykjerne. Og selv om det er mye jobb igjen for den forfalne stoltheten, så er det stort håp blant ”los porteños” (red. anm. ”de fra havnen”, vanlig kallenavn på folk fra byen) om
at investeringer utenlands, som fra resten av landet, vil gjøre at byen vil skinne igjen. Organisasjonen kranglet med det forrige bystyret om antatt sløsing og korrupt bruk av midlene, så det er fortsatt mye å gjøre på innstillingen som på det økonomiske planet for en by hvis innbyggere i en velkjent chilensk folkevise kaller ”min elskling”.
Viña del Mar- lekeplass for de som kan og har
Neste dag kjører vi over bygrensen til Viña. Her er det fest dagen lang, lyse velpleide strender og frihet fra bekymringene. Her ligger flere av landets mest eksklusive hoteller og kasinoer. Historisk sett har dette vært et feriested for store deler av fiffen fra Sør-Amerika og USA, men stadig flere europeere har funnet veien hit i takt med den kommersialiserte masseturismen.
Kontrasten til den forfalne og autentiske naboen er slående. Enorme hoteller og ”condos” i beste amerikansk byggestil står på rekke og rad for å ta imot de langveisfarende. Vi kommer gjennom kystveien og passerer den kjente blomsterklokken som viser at man nå har ankommet et av de mest velstående områdene i hele Chile. Folk går i utenlandske merkeklær og viser mer enn gjerne frem sin nykjøpte Ferrari. I Viña råder det ikke noe nøkternhet eller jantelov: her kan man være rik og stolt over egen suksess etter såpass mange årmed markedsliberalisme. Uteliv er det mye av. Her er det ikke mangel på tilbud, og det virker som om det er flere restauranter og barer per innbygger enn skoler og sykehus. Sent på natten tar vi noen øl i en av byens finere barer. Folk går velkledd ut: for her gjelder det å bli sett som å se. Baren er (eller kan virke) såpass eksklusiv at vi må vente flere minutter på et ledig bord. Nivået på prisen er likevel ikke skremmende for en frilansmedarbeider utkledd som kroneturist, og servicen ganske prikkfri.
Festivalby
Viña er i fremste rekke kjent som festivalby. Årets utgave er den 47. i sitt slag og trekker mange besøkende fra både inn-og utland. I disse ukene er det nærmest umulig å få hotellplass, da festivalen samstemmer med fellesferien og spesielt mange santiagoboere kommer for den kjølige havluften (på denne tiden av året kan varmen bli uutholdelig i innlandet). I år havnet musikken i skyggen av festivalens egen missekåring, vunnet av en argentinsk skjønnhet. Latinomannens machokultur gjør seg gjeldende i et land som etter mange års kringkastingssensur ikke ser ut til å ha fått nok av pupper og lår på en god stund. Lavmål, ifølge noen, som av den grunn alene ikke vil følge med på festivalen.
Neste dag tar jeg meg en tur ut i stranden og Muelle Vergara. Ennå er det februar og høysesong, og utenlandske turister dominerer i antall. Viñas innbyggere vet å sette pris på dette, og de siste par årenes tilbakegang ser ut til å ha snudd. Argentinerne,
som i lys av sin økonomiske krise ikke var i stand til å komme hit på flere år, er for lengst tilbake med sitt velkjente glis.
Ting er tilbake til det normale. Sent på 90-tallet utfordret lille La Serena, som ligger lenger opp mot nord, Viña om turisthegemoniet og skjøve den gamle kjempen ut i kulden i flere år. Resultatet: tapte arbeidsplasser og årelating av midlene. Men Viña fant tilbake til sitt sanne selv og tok igjen. Byrådet investerte enormt i kampanjer, og folket kom tilbake. Viña gjenvant posisjonen sin som Chiles og en av Latin-Amerikas fremste turistmål.
